Satans tjenere
Opprør: Øystein Orten vekker 1600-tallets kyst-Norge til live
«Kven er dei som styrer. Er dei reiskaper for Gud. Er dei hjelparane hans. Og dei som mæler og kjempar imot. Er dei Satans tenarar».
Slik funderer fortelleren i Øystein Ortens «Rasmus Rebellen», en historisk roman fra 1600-tallet om Sunnmøre-bonden og opprøreren Rasmus Engelbrektsson Bust.
Nærmest som i en islandsk heltesaga, tar historien til med Rasmus’ foreldre, før vi følger Rasmus gjennom barndom, til han bryter opp og farer til sjøs, og til slutt vender hjem. Boka gir et levende bilde av kyst-Norge på 1600-tallet. Her blir vi vitne til tidens kår – sult, nød, krig og heksebrenning. Men her er også fine skildringer av det daglige liv og arbeid – gårdsdrift og losing.
Det hele er fortalt i tråd med en muntlig fortellertradisjon som vektlegger handlingene og ikke motivene. Selv om fortelleren tidvis kommer med besvergelser i forhold til alle lidelsene menneskene må gjennom, gjenfortelles dramatiske hendelser stort sett på en nøktern, nærmest traust måte, noe som gjenspeiler den stoiske livsholdningen forfedrene våre var tvunget til å leve med. Når Rasmus’ første kone dør, er det hele beskrevet i én setning: «Så opnar ho munnen som om ho skal til å seie noko, men det kjem ingenting, berre eit langt sukk og ein djup, hås, surklande pust.» De rundt henne sørger og spekulerer på meningen, men som ellers i boka, kommer vi ikke langt inn på dem, før historien fortsetter.
Gradvis blir vi mer fortrolige med den historiske konteksten. Danskenes og kong Kristian IVs voksende interesse for sitt lydrike må kunne sies å ha vært en blandet fornøyelse for nordmennene. For bøndene kom 1600-tallet med økte skatter, for å dekke voksende krigsutgifter og større administrasjon. Her er det Rasmus Engelbrektsson nå trer fram, som en lokal opprører i opposisjon mot urettferdige skatter og korrupte futer.
Det er fostersønnen Aslak som forteller historien, til Ragnhild, Rasmus’ barnebarn, med stadige direkte henvendelser. «Ragnhild, du mi vesle jente (…)» At fortellingen i store partier er lagt i munnen på en mer samtidig forteller, fungerer for så vidt, all den tid det hjelper til å rykke meg nærmere historien, men den spesifikke fortellersituasjonen virker forstyrrende og overflødig. Hvorfor må jeg være i Ragnhilds sted for å lytte til dette?
Mer enn noe ser Aslaks historie ut til å bli drevet videre av trofasthet overfor sin fosterfar og overherre. Med dette respektfulle blikket, blir Rasmus tidvis uklar. Hva er det som driver ham? Innimellom savner jeg blikk som kan utkrystallisere konfliktlinjene. Hvordan ses opprøreren av sine følgesvenner? De som vet at de styrende ikke er Guds tjenere. I motsetning til øvrigheten, som må se Rasmus som en bråkmaker, eller med Aslaks ord, en Satans tjener.
Det er derfor velkomment når hovedgrepet etter hvert brytes, med kapitler som består av brev og sanger. Gjennom hele boka får vi også noen innskutte scener med Rasmus som eldre, på desperat flukt fra svenske soldater. Disse fører oss fram mot et av de mest dramatiske kapitlene i den norske historien, da den svenske militærstaten la under seg Trondhjems len og splittet resten av Norge i to geografisk adskilte deler.
Her skulle man tro at historien dvelte ved hvilket forhandlingsrom krigen ville åpne for den av de danske myndighetene forhatte rebellen. Men som ellers i denne boka får vi lite av intriger og strategi. Til det legger forfatteren seg for langt opp mot sagaen, med sin rastløse framdrift. «Rasmus Rebellen» peker mot flere interessante konflikter enn den går inn i. Mest av alt hensetter den leseren i en stemning av en hardere tid, svært ulik vår materialistisk konforme.
Bjarne Robberstad
7.12.2013
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar