mandag 18. februar 2019
onsdag 13. februar 2019
«For synda til fedrane straffar han born og borneborn …»
«For synda til fedrane straffar han born og borneborn …»
«Kjære Daniel! Det er ikkje berre denne siste opprivande
hendinga som tvingar meg til å skrive ned desse orda. Eg har lenge hatt eit
ønske om å bli kjend med deg og vise litt av kven eg eg er, og kvifor ting er blitt
slik dei er blitt.»
Slik opnar siste romanen til Øystein Orten, Aldri kome tilbake. Med få ord vert vi
førte rett inn hovudmotivet, svik og avstand, ein mann som prøver å bøte og
bygge bru over ein avgrunn han sjølv til dels har skapt. Og vi kjenner att
sjangeren, brevromanen, med sine mulegheiter og avgrensingar.
Mannen som skriv er den tredje i ei rekkje av fem i rett
nedgåande linje, han skriv til den siste i linja, barnebarnet sitt, og han
trekkjer trådane bakover i tida til sin eigen bestefar. Boktittelen og innleiingsorda
gir oss altså hint om kva denne romanen vil handle om, det er menn som
forsvinn, ved eller utan eigen vilje, menn som sviktar, menn som kjem tilbake,
men ikkje lenger er den dei var. Det er dette som er maktpåliggande for
brevskrivaren å fortelje, formidle vidare, for å bli forstått av barnebarnet,
men truleg også for rydde i sine eigne minne, sine eigne kjensler, og for å
tydeleggjere alt dette kallar han brevet sitt, vedkjenningane sine, for
Forsvinninga si bok.
Eg-personen, brevskrivaren, er ikkje berre plassert midt i
denne nedstigande rekkja av menn, han er også plassert midt i det store
vegskiljet i førre hundreåret, andre verdskrig. Her vert han unnfanga og fødd,
og det er også krigen som skal skape føresetnadane for det som vidare skjer med
faren og bestefaren. Han er også av den første generasjonen som får glede av
den nye tida, med Statens lånekasse og dei mulegheitene det ga mellom anna landsens
ungdom, mulegheiter for utdanning og andre liv, men også med den konsekvensen
at ein stor del av desse forlét heimstaden for godt, og enda opp som
akademikarar i sentrale strok av landet. Slik også med brevskrivaren i denne
romanen, han reiser ut, lever livet sitt andre stader, men kjem så tilbake,
aldrande med tid og rom for refleksjon over alt som har hendt.
Krigen har vore eit sentralt motiv også tidlegare i Øystein
Orten sine bøker, som i så mange andre bøker. Det er ikkje lett å skrive noko
nytt og originalt om andre verdskrig i Norge, men det er heller ikkje poenget
her, krigen er ein nødvendig føresetnad for hendingane i romanen, kva rammer
desse menneska må leve liva sine innanfor.
Andre attkjennelege motiv hos Orten er det nordvestlandske landskapet,
her i bygda Døsavåg med kjende detaljar. Det er fiskarbønder og lågkyrkjeleg
religion, ungdommar som reiser til sjøs og kjem tilbake eller ikkje, det er eit
miljø der mennene kan kome og gå mens kvinnene held dagleglivet i gong og liva
i hop, det er tenestetauser, koneemne, gamle mødrer og ugifte tanter. Det er
lågmælt alvor, men ikkje utan humor. Og ikkje minst i skildringa av dette
landskapet kjem Orten sin styrke som forfattar fram, i det knappe, poetiske språket
han nyttar som opnar for attkjenning og inviterer lesaren inn i handlinga
gjennom detaljobservasjonar og kjensler.
Mange av hendingane i romanen er dramatiske, enten det no er
krigshandlingar eller personlege nederlag, men desse er ikkje pensla ut eller
forstørra, dei er skildra i eit lågmælt, nesten resignert språk, som i alle
fall for denne lesaren gjer lesaropplevinga sterkare. Eit anna element i
romanen er at Orten gjer flittig bruk av heile den vestlege kulturtradisjonen,
frå Jakob Sande til greske mytar og Bibelen. Ikkje minst flettar Orten inn
myten om Ikaros på ein måte som utvidar perspektivet, Ikaros som i glede over å
ha sleppt ut av eit fangenskap, over å kunne kome heim, i overmot flyg for nær
sola så voksen som held fjørene i vengene hans samla, smeltar, og han styrtar i
havet.
Skulle alt dette vore skrive ut i vanleg romanform, hadde
det fort blitt både omfangsrikt og tungt. Derfor er brevforma eit grep som gjer
det heile overkomeleg både for lesaren og kanskje også for ein forfattar. Brevforma
let forteljaren vandre i tida, flette hendingar og historier inn i kvarandre i
små glimt, korte avsnitt som til saman formar ein heilskap, eit liv, eit
menneske sin grunnleggande trong for å forstå og rettferdiggjere livet han
eller ho har levd, lengten etter samvær, samanheng og kanskje tilgjeving.
lørdag 9. februar 2019
Ei enkel, men mangfaldig forteljing
Ei enkel, men mangfaldig forteljing
"Øystein Orten frå Hareid er ein produktiv forfattar. Romanen Aldri kome tilbake som han er ute med no, er den ellevte boka sidan debuten med diktsamlinga fluktlinjer i 2000. Han har skrive i ulike sjangrar: Dikt, noveller, dokumentarar og romanar.
Det var altså som poet han starta, og spora av poeten Orten er tydelege - også i romanane. Sråket er ikkje berre eit verkty, men blir i seg sjølv ein del av innhaldet. Dei korte kapitla, den litt stakkato forma, dei korte setningane - det peikar mot ein poesinær måte å fortelje på.
Orten legg denne forteljinga i munnen - eller snarare i pennen - på Daniel Våg, pensjonert lektor. Våg har, som Jakob Sande (han som skreiv om Vesle Daniel), brukt det yrkesaktive livet sitt på Ullern Gymnas. No har han som pensjonist flytta heimatt. Ikkje til Kobbeskjeret for hans del, men til Døsavåg - som i alle fall geografisk fell saman med Orten sin heimplass. Fjella på omslaget har då også fått med Masdalskloven ("Denne brotne hjørnetanna på fjellrekkja i aust") på Vartdalsstranda om nokon skulle vere i tvil. Og framfor ei stor, lysande solskive på veg opp bak desse fjella, svevar ein basehoppar i fallskjermen sin som ein annan Ikaros. Og det er ikkje tilfeldig. Daniel sin einaste son, Gabriel, har - som Ikaros - vore for dristig. Ulukka har skjedd.
No sit den tilårskomne Daniel og skriv til den unge Daniel - son til han som har omkome, og soldat i Han Majestets Kongens garde. Ulukka tvingar han til å ta kontakt. Eller gir han eit høve? Daniel Våg har mykje å fortelje, mykje å opne opp om, mykje å skrifte for. Soga går tilbake til før krigen då den gamle Daniel, han med den kraftige røysta, levde. Han som krigen tok i staden for å ta den unge Gabriel, forteljaren sin far - som blei borte. Borte blei også Gabriel Våg sjølv etterkvart - borte frå sonen sin. Eit resultat av eige svik. Så vart det kvinnene som sat att med ansvaret - og tok det. Daniel Våg si mor, no mange og nitti år, og Beate, farmor til den Daniel som han no skriv til.
Svik, skuld og trongen til å finne meining i det vonde, som forlaget formulerer det på omslagssida, er grunntonen i romanen. Ja, men det er også ei forteljing full av detaljar, assosiasjonar, karakteristikkar og humor. Alt slikt ein kan gle seg over - og som mange av oss som har vakse opp i tiåra etter krigen vil, i varierande grad, nikke attkjennande til. Og her er eit rikt persongalleri som forfattaren må ha kosa seg over å skape. I 2009 skreiv Orten ei dokumentarbok om motstand under krigen, Himmelen over Shetland. Han er sjølv lektor i den vidaregåande skulen. Dette, saman med å plassere hovudpersonen i eit miljø han kjenner frå eigen oppvekst, er med på å gi forteljinga truverd. I tillegg er her peikarar til mangt og mykje, mellom anna gresk mytologi, bibelforteljingar og litteratur. Og som alt nemnt: Språket løfter det fram på ein fortreffeleg måte."
VIDAR PARR
SYNSTE MØRE 8/2(19
PS: Etter debuten med havflammen i 1995 er Aldri kome tilbake mi trettande bok.
fredag 8. februar 2019
Tilhørighet
Tilhørighet
"Øystein Ortens nye bok forteller om fedre og sønner i fem generasjoner som forsvinner for hverandre på nye måter for hver generasjon som går. Jeg-personen forsvant fra et ekteskap og fjernet seg fra et farskap, men er den eneste i rekken av menn som ønsker kontakt. Romanen tar form som et brev fra mann nr. 3 til nr. 5 i rekken. Kvinnene er de som skaper og holder verden i gjenge, som vever sosiale bånd som gir stabilitet og mat på bordet. Men trygghet kan de ikke skape, for den finnes ikke noe sted: ikke i krig, og ikke på nordvestlandet der folk lever ved, av og på havet, og under farlig høye fjell.
Fengsler
Romanen starter etter at det som skal fortelles er blitt historie. Selv om de første sidene er svært kompakte, så brettes de ut over de resterende 170. Dette åpningsgrepet kan av og til være forvirrende, men i Ortens bok fungerer det fint og fører til at fortellingen fengsler (denne) leseren fra første side.
Holder så Orten grepet på leseren gjennom boka? Tja. Det skal noe til å følge opp en slik åpning. Særlig sidene om en av mennenes krigsopplevelser i Tyskland er mer pratete, her gir Orten lite nytt denne gangen. Men det skjemmer ikke helheten.
Brev fra farfar
Orten har jo også tidligere i sitt forfatterskap vært opptatt av, noen vil si opphengt i, andre verdenskrig. Det kan kanskje virke pussig, gitt at han er født lenge etter krigens slutt. Han har også tidligere skrevet slektskrøniker. Tematisk sett er det altså lite nytt i denne teksten. Det som gjør den fengslende og til en veldig god leseopplevelse på tross av at vi “kan” fortellingen, er følgelig nettopp løftet og formen han gir den:
Teksten utgis som roman, og innholdsmessig er den det. Men genremessig er teksten formulert som et brev. Mye av det som gjør boka følelsesmessig gripende, er ordene farfaren velger å bruke for å nå over kløften av avstand til sønnesønnen. Farfar adresserer avstanden mykt, men presist, samtidig som han kjenner seg selv godt nok til å forutse hvordan etterslekten vil ta imot det han sier.
Vestens kanon
Orten har flere diktsamlinger bak seg, og det merkes. Det er poetens språkføring som løfter Aldri kome tilbake. Den inneholder få overflødige ord og poenger. Det gis kun informasjon som er nødvendig for framdrift, alt annet er hogget vekk. Poengene kommer og kommer uten pause, der brevgenren ellers kan være pludrete, og der den fleksible romanformen tillater at man ikke nødvendigvis kommer rett til poenget allerede i første setning.
For denne leser er også et annet litterært grep interessant: Hvordan Orten trekker på Vestens kulturelle kanon, gjengitt i gammel litteratur på gresk og hebraisk, for å gi sine poenger dybde og perspektiv. Eksempler på dette finner vi allerede på i starten, der han perspektiverer egen apati overfor sønnens død ved hjelp av argia-begrepet. Argia er ofte negativt ladet (latskap, tiltaksløyse). Kanskje ville apatheia vært mer dekkende for det Orten beskriver som hvilepuls overfor det fåfengte i å lete etter en forklaring på sønnens død.
Borgerlig konfirmasjon
Ikaros-myten derimot, ble for denne leser aktualisert på en ny og spill levende måte, slik kanon i beste fall kan fungere. Ved å knytte an til Ikaros og argia, får Orten sagt noe han ellers ikke ville fått sagt. At denne kulturelle ressursbanken også er betydningsfull for jeg-personen i romanen, får vi et lite innblikk i senere i boka, der han beklager at hans sønn ble borgerlig konfirmert: “På sett og vis var det ein golvbjelke som hadde falle ut. Skulle ikkje dei bibelske forteljingane, om dei så berre var mytar, få berike danninga til denne fine guten min."
Jorunn Økland
VÅRT LAND 1.2.2019
Abonner på:
Innlegg (Atom)