For oss som likar å snuse litt rundt på antikvariat,
kan det stundom dukke opp perler som austerrikske Stefan Zweigs Legender,
ei samling med fem forteljingar, som kom ut posthumt i 1945,
tre år etter at denne svært gåverike forfattaren
tok sitt eige liv i Rio de Janeiro,
dit han (via London)
hadde emigrert etter Anschluss og den påfylgjande nazifiseringa av heimlandet i 1939.
Til grunn for nesten alt i den halvt italienske Zweig sin
litterære produksjon
- det vere seg noveller (kanskje særleg), dikt, biografiar, librettoar, essays og historiske verk -
ligg det utprega humanistiske livssynet hans,
slik det hadde vakse fram gjennom den
europeisk kultursoga gjennom hundrevis av år,
med dei jødiske og kristne impulsar
som der hadde kome til,
![](https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjyaGrbhZHuGxd6b6UYBpS8FEAz1Ws5K_-hgApaFq-aorJ9xBy1uOR9iqC1aJbXpVxcjOeB46LGOMkweJL-nlR8ErpMXgHBJMwGCi2n-T01uQRoen6h4KpE3A1WCMb4csAxbYNYlzX4q8g/s320/Stefan+Zweig+a.jpg)
noko som ikkje minst kjem fram i dette verket,
og særleg i legenden om Den begravede lysestage,
ei forteljing på over hundre sider,
som tek utgangspunkt i germanarane
(meir presist vandalkongen Genserik)
si røving av Roma
i 455
og jødane sin lange og intense kamp
for å få menoraen tilbake til Det heilage landet.
Eg lyt tilstå at eg tidlegare berre har lese
Sjakknovelle av denne forfattaren,
ein tekst som vart skriven i 1941
og som kom ut på Heinesen forlag i fjor.
Og så fann eg denne i bokhylla,
I følelsenes vold
(Verwirrung der Gefühle) ,
også det ei novelle,
spinnande rundt tabuemnet homofili m m,
som kom ut i 1927 og som selde utrulege 60 000 eksemplar i løpet av eitt år,
noko som var himmelhøgt over til dømes Thomas Mann sine opplag.
Så då Stefan Zweig døydde i (kanskje det hardaste krigsåret) 1942,
vonbroten over fascismen
og knust av samanbrotet i den europeiske kulturen,
var det ei verdsstjerne og ein formidabel salssuksess
som forlot den litterære arenaen.
Men tilbake til Legender.
Boka kom ut i Den norske bokklubben i 1969.
Omsetjinga i mi eiga billegutgåve frå Jespersen og Pios forlag
viser oss at også dansk kan vere eit svært vakkert språk.
Den som vil, kan få låne henne med meg.