søndag 9. april 2023

Niande april igjen og igjen

Hausten 2021, etter nyleg å ha gitt ut kvar vår bok om okkupasjonsåra, besøkte Svein Sæther og eg fire bibliotek på Sunnmøre for å halde ein samtale rundt spørsmålet: Skal vi aldri bli ferdige med krigen? Og svaret frå publikum, som var ei god blanding av unge og eldre, kvinner og menn, var temmeleg unisont: NEI!

I skrivande stund, medan kampane rasar, tusenvis av menneske døyr og byar vert lagde i ruinar i Ukraina - slik at dei liknar på Dresden i mai 1945, vil nok dei fleste vere samde om at svaret må bli det same. Vi blir ikkje ferdige med han, krigen, same kvar han er eller når han var. Men vi må lære av han.

Dei siste vekene har NRK vist dokumentaren De siste dødsdømte - om gjeninnføringa av dødsstraff og rettssakene mot dei mest framståande landssvikarane - som i samarbeid med dei tyske okkupantane hadde dolka sine eigne i ryggen og drive med bestialsk tortur på vegner av Gestapo og det tyske statspolitiet - noko som for dei fleste førte til avretting ved skyting innanfor gamle festningsmurar, t d ved Akershus, Sverresborg eller Kristiansten, i åra 1945-1948.

Etter mitt syn er serien svært god, ikkje minst fordi filmskaparane nyttar kjelder som filmklipp (nye), avhøyr (tilståingar), brev (skrivne rett før eksekveringa)og intervju av nære slektningar - ofte nieser eller nevøar - som trass i skam og skuldkjensle har valt å stå fram med forteljingane sine, og som også blir med på å oppsøkje  stadane der ugjerningane vart gjorde. I tillegg fortel historikarar med gode lokalkunnskapar om hendingane som førte fram til det fatale valet - dette å bli med fienden - og jakte på motstandsfolk, deira eigne landsmenn, som kjempa for eit fritt Norge - og sidan nytte dei mest grufulle metodar for å presse opplysningar ut av dei og - i fleire tilfelle - jamvel drepe dei.

Dokumentarserien greier også å setje liva til desse menneska (torturistane) inn i ein historisk kontekst. Kvifor valde dei slik dei gjorde? Kva ytre omstende førte nordmenn fram mot eit så forvilla standpunkt - å sleppe fienden inn - og sidan samarbeide med han - på verst tenkjeleg vis? Kva menneskesyn låg til grunn? Og inne i dette menneskesynet - kor mykje var eit menneske verdt? 

Av dei fem episodane som eg har sett til no - er personlege nedturar og trua på enkle løysingar noko som fleire av desse dødsdømde har til felles. Med mellomkrigstida sine økonomiske turbulensar som bakteppe, blir taparane skapte, og demagogane frå NS kan fiske i opprørt vatn. Konkursar. Arbeidsløyse. Utanforskap. Alt dette som pressar eit menneske til å spørje seg sjølv - kva no? 

Men historikarane stiller også kritiske spørsmål rundt oppgjeret. Gjeninnføringa av dødsstraffa i 1945 bryt med prinsippet om at ei ny lov ikkje kan ha tilbakeverkande kraft - nedfelt i grunnlova sin paragraf 97. Handsaminga av fangane fram mot domfellinga (som kunne ta opp til to-tre-fire år) kunne i fleire tilfelle også ha preg av vald - styrt av hemntankar etter det som nettopp hadde skjedd. Samtidig vert politiet plukka ut til å avlive desse fangane - noko dei motsette seg, men vart tvinga til å gjere likevel. Også dette - vert det hevda av desse historikarane - bryt med grunnleggjande prinsipp for ein rettsstat.

Ingenting kan likevel forsvare dei grufulle handlingane nazistane sine torturistar gjorde. Det finst ingen formildande omstende. Likevel lyt vi prøve å krype inn i hovuda deira. Kva førte dei fram til dette? Kvifor gjorde så mange av dei noko dei kanskje inst inne visste var frykteleg gale? Og korleis kan vi unngå at noko slikt skal skje igjen?

 Eg trur vi  har ei plikt til ikkje å gløyme. Vi har ei plikt til å ikkje vere likesæle når krigen herjar. Derfor må vi aldri bli ferdige med den niande april.

Foto: Far si feltflaske. Frå kampane i Gudbrandsdalen april 1940.

mandag 3. april 2023

Barabbas vs Jesus/Point of View

Nokre påsketradisjonar er vanskelege å bryte. 
Lesinga av Pär Lagerkvist si bok Barabbas frå 1950.
 Romanen er eit strålande døme på korleis ei kjend forteljing kan opplevast totalt annleis når blikket kjem frå ein annan stad. Der Barabbas står. Og fylgjer dramaet frå utkanten av folkehopen. 
Synsvinkel er eigentleg eit dårleg ord. Point of view er betre. 
Staden der tilskodaren står. Barabbas sitt blikk. Mot krossen. Og han som heng der i staden for han sjølv.

I 2011 skreiv eg eit lengre blogginnlegg om denne romanen.

https://oysteinorten.blogspot.com/2011/04/par-lagerkvist-barabbas.html

G O D  P Å S K E  !



lørdag 1. april 2023

torsdag 19. januar 2023

KVELDSSONG FOR PER


I fjor. Tjuesjette april. Rett før midnatt. Ei melding frå Volda. Det var Per: Kva med jazz og lyrikk på Hareid bibliotek? Og eg svarte: I vår har eg ikkje tid, men kanskje til hausten? Per: Supert! Vi held kontakta.

Altså Per. Fire år eldre enn meg. Ein av storegutane på Gjerda då eg vaks opp. Nummer tre i ein søskenflokk på sju. Nytt, stort hus. Diger plen. Lærarforeldre. På ungdomsskulen. Far rektor. Mor lærar i framandspråk.

Vi snakkar om 60- og 70-åra. Hareid kommune. Gardsnummer 45. Gjerda var ein flott plass å vekse opp på. Nær skulane. Kaiene. Butikkane. Riksvegen. Men også nær skogen. Fjella. Og ikkje minst vatna. Der kræene vód.

Her var mange born på same alder. Det var hyttebygging i Lissjeskogen. Fotballsparking på Bøen. Gøyme og leite i djupe vårkveldar. Før vi vart dregne inn den hareidske kulturen. Speidar. KM-klubb. Korps. Fotball. Eg kan hugse Per i patrulja Bjørn. Som ving på guttelaget (i gul drakt). Og som bassist i Ten Sing. Ei slags utdanning.

Litt seinare: Jam Sessions i stova deira. Eg på piano. Per på gitar. Noko som liknar på jazz. Blues. Jamvel rock. Litt Uriah Heep. Og Deep Purple. John Scofield. Tommy Bolin. Tolmodige foreldre på kjøkenet.

Midt på åttitalet: Musikkstudiet på lærarskulen i Volda. Eg på halvårs. Han på heilårs. Samtidig som han spelar i Bokkereidars Bluesband. Under elevkveldane på samfunnshuset kunne eg skryte av at eg kjende gitaristen som spelte opp til dans.

Så går ti år. Tjue år. Per dukkar opp på boklanseringar. Han les bøkene mine. Kjem med positive tilbakemeldingar. Han kjenner seg att.

Etter lang tid opplever ein altså dette. Ein har noko felles. Verdiar. Landskap. Minne. Jamvel røter. Ein dregst i hop. Søkjer saman.

Per er aktiv på nettet. Særleg på Facebook. Han set seg grundig inn i aktuelle saker. Og kommenterer dei. Med kvass penn. Straumkrisa. Vindmøllene. Den politiske utviklinga i landet. Men også i verda. Prestestyret i Iran. Woke-rørsla. Og unnfallenheita til styrande politikarar. 

Han er modig. Skarp. Legg ikkje fingrane mellom. Han talar Roma midt i mot. Det politisk korrekte midt i mot. Det er elitane.  Autoritetane. Personar og grupper med mykje makt. Som set dagsorden. Som formulerer narrativa. Det er desse han vil stille til veggs. Og krevje svar frå. Kjernen er menneskerettane. Særleg ytringsfridomen. Ingenting er viktigare. Per har eit opprør inne i seg. Kanskje med røter frå kampen mot EEC i 1972. Der faren var aktiv. Altså motstand.


Og som ein vegg opp mot dette. Det vakre i musikken. Inne i rytmane kan han kjenne seg fri. Levande. Leiken. I harmoni. Balanse. Per er god på gitar. Han er ein av dei beste. Det er jazz. Samba. Bossanova. 

Heime i stova i Volda spelar han inn eigne låtar. Leaving Town. Evening Song. Love for Sale. Men han lagar også nye arrangement til gamle klassikarar. Høgt frå den himmelske klåra. Den fyrste song eg høyra fekk. Legg dei ut på Youtube. Ofte med foto i bakgrunnen. Av dette som betyr noko. Seglbåten. Ishavsskuta Polarstar. Men aller mest familien. Gutane hans. Bestemora i Brandal. Mor og far. Og syskena. Helst frå oppveksten. På Gjerda. Hareid. Gardsnummer 45.

Hausten kjem. Per søkjer vestover. Heimover. Legg naturen ut på Facebook. Niande september: Mosvarden. Brørene. Sarshornet. Seksten foto. Blå himmel. 

Ellevte september: Endå ein gong heimover. Brørevatnet. Rypdalsvatnet. Signalhornet. Skolma. Femten foto. Lettskya. Smågrått over Brandal. Men havet som ein bakgrunn for alt.

Trettande september: Ørsta. Råsa over Daleteigane. Under Saudehornet og Vassdalstinden. Elva som renn langs med.

Syttande september skriv Per: Nye strengar i kveld. Faculty of Funk. Stødt. Ørsta. Eg anar iver. Glød. Forventning.

Så tjuetredje september. Det er ein fredag. Om morgonen. Ny melding frå Volda. Frå ein slektning: Ser at du er ven med Per Arne på Facebook. Han døydde i natt. Men det visste du kanskje?

Eg svarer tilbake: Nei og nei og nei! Resten av dagen blir annleis. Timane på skulen rare, underlege.

Og no. Snart fire månader etterpå: Kva ord kan oppsummere eit vennskap?

Sjølvsagt sakn. At her er blitt tommare. Men også glede. Og takksemd.

So long, Per!