Tilhørighet

Tilhørighet

"Øystein Ortens nye bok forteller om fedre og sønner i fem generasjoner som forsvinner for hverandre på nye måter for hver generasjon som går. Jeg-personen forsvant fra et ekteskap og fjernet seg fra et farskap, men er den eneste i rekken av menn som ønsker kontakt. Romanen tar form som et brev fra mann nr. 3 til nr. 5 i rekken. Kvinnene er de som skaper og holder verden i gjenge, som vever sosiale bånd som gir stabilitet og mat på bordet. Men trygghet kan de ikke skape, for den finnes ikke noe sted: ikke i krig, og ikke på nordvestlandet der folk lever ved, av og på havet, og under farlig høye fjell. 

Fengsler

Romanen starter etter at det som skal fortelles er blitt historie. Selv om de første sidene er svært kompakte, så brettes de ut over de resterende 170. Dette åpningsgrepet kan av og til være forvirrende, men i Ortens bok fungerer det fint og fører til at fortellingen fengsler (denne) leseren fra første side.

Holder så Orten grepet på leseren gjennom boka? Tja. Det skal noe til å følge opp en slik åpning. Særlig sidene om en av mennenes krigsopplevelser i Tyskland er mer pratete, her gir Orten lite nytt denne gangen. Men det skjemmer ikke helheten.

Brev fra farfar

Orten har jo også tidligere i sitt forfatterskap vært opptatt av, noen vil si opphengt i, andre verdenskrig. Det kan kanskje virke pussig, gitt at han er født lenge etter krigens slutt. Han har også tidligere skrevet slektskrøniker. Tematisk sett er det altså lite nytt i denne teksten. Det som gjør den fengslende og til en veldig god leseopplevelse på tross av at vi “kan” fortellingen, er følgelig nettopp løftet og formen han gir den: 

Teksten utgis som roman, og innholdsmessig er den det. Men genremessig er teksten formulert som et brev. Mye av det som gjør boka følelsesmessig gripende, er ordene farfaren velger å bruke for å nå over kløften av avstand til sønnesønnen. Farfar adresserer avstanden mykt, men presist, samtidig som han kjenner seg selv godt nok til å forutse hvordan etterslekten vil ta imot det han sier. 

Vestens kanon

Orten har flere diktsamlinger bak seg, og det merkes. Det er poetens språkføring som løfter Aldri kome tilbake. Den inneholder få overflødige ord og poenger. Det gis kun informasjon som er nødvendig for framdrift, alt annet er hogget vekk. Poengene kommer og kommer uten pause, der brevgenren ellers kan være pludrete, og der den fleksible romanformen tillater at man ikke nødvendigvis kommer rett til poenget allerede i første setning. 

For denne leser er også et annet litterært grep interessant: Hvordan Orten trekker på Vestens kulturelle kanon, gjengitt i gammel litteratur på gresk og hebraisk, for å gi sine poenger dybde og perspektiv. Eksempler på dette finner vi allerede på i starten, der han perspektiverer egen apati overfor sønnens død ved hjelp av argia-begrepet. Argia er ofte negativt ladet (latskap, tiltaksløyse). Kanskje ville apatheia vært mer dekkende for det Orten beskriver som hvilepuls overfor det fåfengte i å lete etter en forklaring på sønnens død. 

Borgerlig konfirmasjon

Ikaros-myten derimot, ble for denne leser aktualisert på en ny og spill levende måte, slik kanon i beste fall kan fungere. Ved å knytte an til Ikaros og argia, får Orten sagt noe han ellers ikke ville fått sagt. At denne kulturelle ressursbanken også er betydningsfull for jeg-personen i romanen, får vi et lite innblikk i senere i boka, der han beklager at hans sønn ble borgerlig konfirmert: “På sett og vis var det ein golvbjelke som hadde falle ut. Skulle ikkje dei bibelske forteljingane, om dei så berre var mytar, få berike danninga til denne fine guten min."

Jorunn Økland

VÅRT LAND 1.2.2019