Øystein Orten: Rasmus Rebellen (2013)

DIKTER OM EGEN FORFAR

En modig mann gjør opprør mot overmakten. 350 år senere setter en av hans etterkommere seg ned og fester historien til papir. 

«Selvbiografiske» romaner er i skuddet. Øystein Orten har valgt sin egen vri: Han skriver om sin forfar, bondeopprøreren Rasmus Engelbrektsson Bust (1588-1666).

Og for en roman! Her står lyrikeren Orten står side om side med epikeren Orten.

Vi skal tilbake til 1500-1600-tallet. Korrupte og uærlige skatteinnkrevere herjer med fattig og rik langs vestlandskysten. Rasmus Engelbrektsson Bust får nok. Han maner til kamp.

Sting for sting syr Orten en søm av ord, en vev av hendelser. Et levende portrett av en tid, et landskap og ikke minst menneskene som levde før oss.

Dag Solstad mener at «1500-talls mennesker er fjerne og merkverdige for oss. Det forbyr seg selv å dikte om dem». Øystein Orten er nok ikke enig.

Jeg lar meg begeistre og imponere av Ortens penn og fortellergrep. Han er en kresen stilist. Selv om Rasmus levde et dramatisk liv, er ikke boken handlingsdrevet og «spennende» på klassisk vis. Denne romanen lever i språket.

Dramaturgien er kompleks. Handlingen har mange tidsplan, vinkler og akser.

Boken er ført i pennen av Rasmus' fostersønn Aslak. Han forteller historien om Rasmus til opprørerens barnebarn Ragnhild. Jevnlig henvender teksten seg direkte til Ragnhild: «Legg fellen over barnet ditt slik at det ikkje frys, så kan eg fortelje litt før du reiser».

På siste side fører Øystein Orten sin egen slektslinje fra «han som diktar dette» og helt tilbake til Rasmus Engelbrektsson Bust.

Selv om romanen er diktning om en tenkt virkelighet - basert på virkelige hendelser - gir det leseopplevelsen enda en dimensjon.

TOM EGELAND

29.12.2013

JULETRE FRÅ PEPARKAKESKOGEN

Det er ikkje få gongar

vi har måtta baske oss oppetter Gjerdsråsa 

i råkulde og djupsnø

for å hente juletre.

Men trass i halvmørke og sipande regn  

tok det oss ikkje mange minutta

før vi var oppe i Peparkakeskogen

i dag.

Treet var kortvakse,

tett, tungt og meir enn halvgamalt,

omlag som han som saga det ned.

Tradisjonen tru

vart julehogsten feira med mandarinar, 

sjølvbaka julebakst

og kakao med einesmak.

Så no er det berre å gle seg

til juledagar

og lysare tider.

Mange bygder 

kan nok sjå fram til lange kveldar 

og flotte solnedgangar.

Men dei vakraste morgonane -

dei har vi her.

GOD JUL TIL DYKK ALLE!

Øystein Orten: Rasmus Rebellen (2013)

Satans tjenere

Opprør: Øystein Orten vekker 1600-tallets kyst-Norge til live

«Kven er dei som styrer. Er dei reiskaper for Gud. Er dei hjelparane hans. Og dei som mæler og kjempar imot. Er dei Satans tenarar». 

Slik funderer fortelleren i Øystein Ortens «Rasmus Rebellen», en historisk roman fra 1600-tallet om Sunnmøre-bonden og opprøreren Rasmus Engelbrektsson Bust. 

Nærmest som i en islandsk heltesaga, tar historien til med Rasmus’ foreldre, før vi følger Rasmus gjennom barndom, til han bryter opp og farer til sjøs, og til slutt vender hjem. Boka gir et levende bilde av kyst-Norge på 1600-tallet. Her blir vi vitne til tidens kår – sult, nød, krig og heksebrenning. Men her er også fine skildringer av det daglige liv og arbeid – gårdsdrift og losing.

Det hele er fortalt i tråd med en muntlig fortellertradisjon som vektlegger handlingene og ikke motivene. Selv om fortelleren tidvis kommer med besvergelser i forhold til alle lidelsene menneskene må gjennom, gjenfortelles dramatiske hendelser stort sett på en nøktern, nærmest traust måte, noe som gjenspeiler den stoiske livsholdningen forfedrene våre var tvunget til å leve med. Når Rasmus’ første kone dør, er det hele beskrevet i én setning: «Så opnar ho munnen som om ho skal til å seie noko, men det kjem ingenting, berre eit langt sukk og ein djup, hås, surklande pust.» De rundt henne sørger og spekulerer på meningen, men som ellers i boka, kommer vi ikke langt inn på dem, før historien fortsetter.

Gradvis blir vi mer fortrolige med den historiske konteksten. Danskenes og kong Kristian IVs voksende interesse for sitt lydrike må kunne sies å ha vært en blandet fornøyelse for nordmennene. For bøndene kom 1600-tallet med økte skatter, for å dekke voksende krigsutgifter og større administrasjon. Her er det Rasmus Engelbrektsson nå trer fram, som en lokal opprører i opposisjon mot urettferdige skatter og korrupte futer.

Det er fostersønnen Aslak som forteller historien, til Ragnhild, Rasmus’ barnebarn, med stadige direkte henvendelser. «Ragnhild, du mi vesle jente (…)» At fortellingen i store partier er lagt i munnen på en mer samtidig forteller, fungerer for så vidt, all den tid det hjelper til å rykke meg nærmere historien, men den spesifikke fortellersituasjonen virker forstyrrende og overflødig. Hvorfor må jeg være i Ragnhilds sted for å lytte til dette?

Mer enn noe ser Aslaks historie ut til å bli drevet videre av trofasthet overfor sin fosterfar og overherre. Med dette respektfulle blikket, blir Rasmus tidvis uklar. Hva er det som driver ham? Innimellom savner jeg blikk som kan utkrystallisere konfliktlinjene. Hvordan ses opprøreren av sine følgesvenner? De som vet at de styrende ikke er Guds tjenere. I motsetning til øvrigheten, som må se Rasmus som en bråkmaker, eller med Aslaks ord, en Satans tjener.

Det er derfor velkomment når hovedgrepet etter hvert brytes, med kapitler som består av brev og sanger. Gjennom hele boka får vi også noen innskutte scener med Rasmus som eldre, på desperat flukt fra svenske soldater. Disse fører oss fram mot et av de mest dramatiske kapitlene i den norske historien, da den svenske militærstaten la under seg Trondhjems len og splittet resten av Norge i to geografisk adskilte deler.

Her skulle man tro at historien dvelte ved hvilket forhandlingsrom krigen ville åpne for den av de danske myndighetene forhatte rebellen. Men som ellers i denne boka får vi lite av intriger og strategi. Til det legger forfatteren seg for langt opp mot sagaen, med sin rastløse framdrift. «Rasmus Rebellen» peker mot flere interessante konflikter enn den går inn i. Mest av alt hensetter den leseren i en stemning av en hardere tid, svært ulik vår materialistisk konforme. 

Bjarne Robberstad

7.12.2013

Øystein Orten: Rasmus Rebellen (2013)

BONDEFØRARPORTRETT

Målmedvite forsøk på å foreina historiske fakta og diktarisk innleving.

Den som ønskte å tala prinsipielt om sjangeren «historisk roman», viste tidlegare gjerne til Aristoteles. Han insisterte på at historiefaget handlar om det som faktisk har vore, mens diktinga om fortida speglar ei personleg farga tolking. Ved å mobilisera fantasi og innlevingsevne gjer diktaren historia nær og levande.

Ei realistisk-psykologisk form har særteikna den historiske romanen, enten han er skriven av Sigrid Undset, Olav Duun eller Johan Falkberget, Anne Karin Elstad eller Roy Jacobsen. Då Georg Johannesen i si tid hevda at «historiske romanar» djupast sett handlar om samtida til forfattaren, og når Dag Solstad i årets sakprosaaktige murstein om eiga slekt søker å formidla sitt kjeldemateriale utan å leva seg inn i det, stiller dei seg begge kritisk til korleis diktarar tradisjonelt har handsama historiske fakta i sine verk.

Slike motførestellingar kan ikkje sporast i «Rasmus Rebellen» av sunnmøringen Øystein Orten. Han er fødd i 1962 og debuterte i 1995, har utfalda seg i ulike litterære sjangrar og gir i år ut ein historisk roman om fiskarbonden og opprøraren Rasmus Engelbrektsson Bust (1588- 1666) - ein av forfedrane til forfattaren sjølv.

Vurdert som slektsbasert roman fungerer denne tilbakeskodande soga, ført i pennen av husmannen Aslak, fosterson til den portretterte bondeføraren frå Sunnmøre, betre enn årets bragenominerte forskarrapport frå Dag Solstad, ein forfattar som i alle år har nekta for at han skriv om seg og sine, men som i år altså tar for seg eigen familie på morssida frå 1591 til 1896 på eit så pedantisk, detaljopphengt vis at teksten tidvis blir keisam og utmattande.

Betre lukkast Øystein Orten når han gjennom dramatiske scener og poetisk skildrande sekvensar gir eit livfullt bilete av personar og landskap og syner korleis representantar for den danske kongemakta undertrykkjer fattigfolk i det koloniserte Noreg. Her går historisk kunnskap, fantasikraft og politisk-sosialt engasjement ofte saman på elegant, perspektivskapande vis.

Steinar Sivertsen

3.12.2013