KYNNARAR

Så har det begynt å kome inn tilbakemeldingar

frå dei som har lese Brevet til Rosalin,

både frå folk eg kjenner

og ikkje kjenner,

som denne bloggaren,

som var tilstades på Samlaget si haustlansering

i Oslo 18. august:

"Mens de rundt meg bladde i Neikob og Jakob og andre mer velkjente utgivelser, satt jeg på min stol og beundret omslaget til den vesle boken jeg hadde sikret meg. Og når jeg beundrer omslag, sukker jeg henført og stryker. Stryker og stryker og stryker. Og sukker litt til.

Det gjorde jeg også underveis i lesingen. Jeg brukte uvanlig lang tid på å lese de 100 sidene. Ikke bare skulle omslaget sukkes til og strykes over. Teksten fortjenes å leses litt ekstra. Så jeg sukket, strøk og leste. 

Med nokså tett i tett med skrift, delt inn i mange korte kapitler, alle med navn etter almanakkens merkedager, fortelles en eldre manns historie gjennom et brev til en yngre kvinne. Rosalin. Han bor alene, denne eldre mannen. Hans liv sirkler seg rundt hjemmehjelpen, hennes mann, dataingeniøren, og Asle, den voksne mannen med barnlig sinn. Men først og fremst har han minnene, dette noe han må fortelle til Rosalin før han dør. Han vet ikke hvor lang tid han har igjen, men det nærmer seg, og ringen må sluttes. 

Noen av minnene tar oss med tilbake til krigen, men mest av alt fører minnene hans oss til tapet av hans unge datter. Sorgen og avmaktsfølelsen. Dette katastrofale som endret alt. Nå skal han føre regnskap med sitt liv, sette endelig sluttstrek etter mange års pine, mens han venter på sin egen død.

Jeg brukte en hel uke på denne boken. 100 sider fortonet seg som en murstein. Historien er langt fra medrivende i vanlig forstand, men forfatterens stødige, misunnelsesverdige språk lokker frem leselyst. På nesten uforståelig vis vekkes nysgjerrigheten. Behovet for å finne trådene som leder frem til løsningen. Hvem Rosalin er, hvor soldaten kommer inn i bildet, hva som skjedde med datteren, hvordan det hele henger sammen. Belønningen kommer først på de aller siste sidene.

Så dukker også dette spesielle frem etter endt lesing. Ønsket om å lese boken på nytt, nå som vi vet. Lese mer nøysomt, studere litt nærmere. 

Det blir knapt nok bedre enn det."

Eli R. Gjengstø

ellikkens bokhylle 1.9.2016

ellikkensbokhylle.blogspot.no