Tidens uslitelige tann
Novellesamling med spennende tidsspenn,
men med kjølig distanse til menneskene.
NOEN RISS I EN BERGSIDE, litt tagging på en dovegg. Synet av det første er langt mer verdsatt enn det andre, men er egentlig forskjellen mellom dem så stor, sett bort fra noen tusen år? I sin nye novellesamling lar Øystein Orten uttrykksformer som disse stå side om side, som eksempler på tiden som går, endringene som skjer og det dypest sett uforanderlige i mennesket.
ORTENS forfatterskap har vært produktivt - på tyve år har han rukket ti utgivelser, både romaner, dikt- og novellesamlinger og en dokumentar. Et fellestrekk ved flere av hans verk, er at de ofte har et historisk eller geografisk perspektiv, og sånn sett føyer "Risp i berget" seg godt inn i forfatterskapet: Novellesamlingen strekker seg fra jernalderen til i dag, og kretser rundt en bygd i Vest-Norge og dens innbyggere. Som i Ortens forrige novellesamling, "Sjabervik" fra 2011, blir tidens gang gitt uttrykk i både innhold og form. Dette vises blant annet i at samlingen ikke kun består av noveller, men også sjangre som i større grad står som indikatorer på tiden de omhandler, som runeinskripsjoner, amerikabrev, ballader, kulokk og nettopp graffiti.
NOVELLENE fungerer aller best når de lar disse form- og språkmessige egenskapene indikere tiden de spiller seg ut innenfor. En samling som dette står i fare for å pepre leseren med for mange overtydelige tidsindikatorer. Selv om det nok tidvis kunne ha vært litt færre Beatles- og Greta Garrbo-referanser, unngår den heldigvis å overdrive dette.
DET ER ALTSÅ et ganske variert utvalg tekster vi har med å gjøre, og selv om utvalget til tider føles litt ujevnt, danner det seg etter hvert en slags helhet, en kontinuitet, i denne kollasjen av fortellinger og uttrykk. Mønsteret som kan skimtes bak de tilsynelatende enkeltstående menneskeskjebnene som skildres, fungerer også slik som en fin kommentar om skrøpeligheten til menneskeskapte fenomener som religion, vitenskap og teknologi, stilt overfor det som ligger som konstante størrelser i menneskelivet: død, kjærlighet, sorg, barnefødsler, seksualitet.
Orten skildrer i knappe, presise setninger, og er svært stilsikker i skildringene av de forskjellige tidene, tradisjonene og karakterene han behandler. Han kommer aldri særlig nært innpå personene han beskriver, men beholder en kjølig avstand, som om det er bygdens innbyggere selv som forteller, eller kanskje snarere farer med sladder. Resultatet er ofte humoristisk, og bidrar til å mane frem levende, nesten velkjente bilder av bygdeoriginalene som omtales. Som i "Veite-Nias og merra hans", hvor det heter at hovedpersonen "hata å bruke pengar. Tanken på utgiftene til gravferda hans heldt liv i han".
DENNE AVSTANDEN er nok tilsiktet, og fungerer best når en ser på boken som et slags samlet, historisk riss, der tidens gang har redusert selv den grusomste skjebne til en nesten umerkelig detalj. Men en mer motivert avslutning, der novellene lagt til nyere tid hadde fremstått som noe mer enn en nåtidig avslutning på tidslinjen, kunne i så fall også ha vært på sin plass.
BERGENS TIDENDE 13.MARS 2015
Live Øra Danielsen
