"Gode Rosalin!" ... "Kjære Daniel!"
To brev
skrivne av aldrande menn
til menneske dei aldri har møtt.
Kjensla av skuld
som tvingar fram
ønsket om å forklare
og jamvel orsake
det dramatiske som har skjedd.
Det sterke ønsket om å nå fram til ein ukjend.
Smaken av skriftemål og bot.
Avsendaren som møter seg sjølv i adressaten.
Slike ting gjer kanskje (som nokon har sagt)
romanane til tvillingar.
Men skrivesituasjonen er heilt ulik.
Kven skriv kva til kven,
korleis, kvar og når,
og kvifor nettopp slik?
Personane og relasjonane er sjølvsagt forskjellige.
Sameleis tidsbileta.
Orda som blir vegne og valde
til å bringe det spesielle ærendet fram
skil seg derfor mykje
frå brev til brev.
