Lun og gjenkjennelig minnebok om oppvekst
Med den lille romanen Rabarbrakrigen har Øystein Orten lykkes i å skrive bygdas Beatles.
"Som trommekvervlar under ei sirkusframsyning. Slik kjem regnet." Med de ordene åpner Øystein Ortens tredje roman, Rabarbrakrigen.
En mann kommer tilbake til barndomshjemmet sitt, til ei lita mildt pietistisk bygd på Vestlandet. Han har kofferten full av minner som skal nøstes opp. Til å begynne med husker han bare i bilder: "Bilete, bilete. Stoppestader langs vegen." Etter hvert går bildene over i erindring: "Det fyrste eg kan hugse er: Lukta av noko reint". Jeg-personen nøster seg gjennom hele oppveksten på midten av 60-tallet, og leseren får kjennskap til hver minste krok i bygda. Hvert kapittel tar for seg ett eller flere minner. Vi blir kjent med fortellerens venner, familie, barndomshjem - til og med bygdas vei får plass - alle disse minnene som har formet hovedpersonen.
Skriver i bilder
Orten er en språkmektig ordkunstner. Han har tre diktsamlinger bak seg, og det er lett å se at vi har å gjøre med en poet. Setningene er ofte korte, men språket er likevel fullt av bilder. Orten skriver med en penn som rommer mye lukt og smak, og en skal være passe halvdød for ikke å få assosiasjoner når en leser. Den minimale tegnesettingen i boka forsterker følelsen av det umiddelbare, nærheten til teksten og til språket.
Barndomsminner, som skiturer, fotballfascinasjon, usikkerheten rundt første skoledag, hvor "pultane kasta skuggar og stod som gravsteinar på kyrkjegarden", til nysgjerrig kikking på jentene, og guttegjengens første kondomoppdagelse, som de tror er en ekstra stor tyggis - alt skildres og levendegjøres på en elegant måte.
Bygdebeskrivelser
Med Rabarbrakrigen skriver ikke Orten bare om oppveksten til en ung gutt, han beskriver også utviklinga til ei hel bygd. Skildringene av den lille bygda ved fjorden og dens innbyggere, som overraskes over negere og engasjeres ved EEC-avstemning, er både rørende og ikke minst gjenkjennelige.
Vi møter mange bygdeoriginaler på vår vei. Likevel blir disse aldri flate typer, de er heller tidstypiske figurer fra den tida forfatteren skildrer. Og figurene rommer mye.
Beskrivelsene av bygdas folk og fe får en ofte til å humre. Onkel Rodmar, som nesten utelukkende snakker til hunden sin med en- eller tostavelsesord: "Kom, kom! Snadder! Et no! Godt! Larven!" eller tante Modgunns søster, som en ikke vet om heter Hildur eller Hildrun, for ikke å glemme katten Ragg som rett som det er går til angrep på folk, har en barnlig og naiv humor over seg. Men Orten beskriver også tragiske skjebner. Historien om den gamle læreren Jeremias` ensomhet og ufullendte kjærlighet røsker tak i leseren.
Tidløse minner
Selv denne anmelderen som ikke er vokst opp på 60-tallet, kan kjenne seg igjen i, og ha glede av, Ortens beskrivelser av tida. Barndomsminnene han trekker fram er de samme, enten man er oppvokst på 60- eller 80-tallet. Da blir også nostalgien den samme. Orten skriver tidløst og klarer å formidle historisk overskridende skildringer på en overbevisende måte. Han vever historiske og populærkulturelle hendelser inn i fortellingen, og knytter disse til betydningsfulle hendelser i jeg-personens liv. Med Rabarbrakrigen har forfatteren funnet en fellesnevner, og det er godt gjort med tanke på hvor stor generasjonskløfta er i dag.
I tillegg til å være et møte med 60-tallet er romanen også en sår fortelling om å savne nærværet med sin far og ha en syk mor.
Rabarbrakrigen er en liten perle. Og den kunne med fordel ha vært lengre.
Ellen Sofie Lauritzen
Nationen 15. oktober 2007
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar