Øystein Orten: fluktlinjer (2000)

Dikt som står seg

Av og til dukker de opp, vesle-dikt som står seg også i sterk motvind.

De fungerer som om du har vært i skogen og funnet fram det rette juletreet til den årstida. Det perfekte treet som skal få stå og godgjøre seg i den beste stua di, og som ikke trenger all verdens glitter og stas over de grønnfriske greinene.

Dypere spor

Det er et slikt tre jeg har funnet i Øystein Ortens nye diktsamling fluktlinjer. Dikta er som snekra ut av hverdager på landsbygda for å være både pryd og en alvorsprat med deg som leser. Du trenger ikke være i den rette stemningen, for du kommer dertil, altså til den rette stemningen. Orten klarer balansegangen mellom det hverdagslige og det som setter dypere spor, det du kan tenke litt ekstra over enten det er i julehøytider eller i mer hverdagslige omgivelser.

berre gamlekarane / mullar einetalar til jordskorpa og tareskogen / med ei armlengd til samvirkelagskafeen / med andlet som har støypt seg avtrykk i kulingkasta / og ei dirrande stilsle under dørmattene / lukkar dei seg inne med sine stuttljåtankar og døyr / slik sola fortærer seg sjølv som eit langt lysande avskilskyss

(utdrag fra linjer)

Peckinpah-film

Dette treet, eller disse dikta, må være arbeidet møysommelig med slik at det lar seg synliggjøres også en stund etter at du har lest dem.

Når du leser dikta og sitter igjen med slutten, er det nesten som du har sett en Sam Peckinpah-film, der alle ender opp ordløse, og du som seer eller leser ender opp uten svar, bare naken og spørrende som et rådyr du treffer på tidlig en morgen i bygdeskogen. I spor skriver han starten av diktet på denne måten:

kven har etterlate seg / amerikadraumar i plogfurene / forargingar søvnlausnetter hat / som ekskrement i vegkanten / bleike fiolar som tæringssjuke born / vekkgøymde på loft for nedervde praksisar / på gardar der ingenting blir sagt / etter dødsfallet det rette tidspunktet / for å setje potetene i jorda

Ydmyk er han til det som skjer og det som foreløpig ikke skjer, og det som ikke sies mer ydmykt enn når han erkjenner "at eg skal døy på ei tilfeldig tid av døgnet / er alt eg veit". Ingenting er tilbake. Han klarer også å få sagt frem det usagte rundt gamlepresten, som er henta fram fra under kirkegolvet etter vel fire hundre år. Likevel blir dette nakne naturlige som dette treet du henter fram en gang i året fra den beste delen av skogen din til den beste stua di. Så står det der i all sin prakt og tatt ut fra alle dine hverdager inntil det dør og må bæres bort og ut til der det kom ifra.

Står seg

Disse dikta står seg, så er det sagt, og la meg få avslutte med dette diktet til sals  i sin helhet:

eit fadervår i gotiske bokstavar / bretta ut over ein blå loftsvegg / rader av ord som fangar inn / det myrke i utkanten av ei sanning / den aldrande frelsaren / som framleis heng der oppe / fillesprengd sundriven for kvar den / som vil.


Svein Inge Olsen


Vårt Land 2000