Utfordrande roman frå Øystein Orten

Forfattaren Øystein Orten frå Hareid kom denne månaden med ein ny roman. «Den bortkomne» er den 15. boka frå hans hand. Eg brukte halvanna kveldsøkt på ei forteljing som eg ikkje nøler med å kalle fengslande, ja, bortimot glitrande. Ikkje minst fordi Orten handterer nynorsken sin til kunstnarleg perfeksjon. Han målar menneske, natur, vêr og bygdelag i eit språk som går rett heim hos meg; presist og vakkert, samtidig som det ikkje svulmar - på ingen måte!

Romanen er skriven i eg-form, som kan vere krevjande, men som Orten taklar fint. Hovudpersonen er lektor og arbeider i ein vidaregåande skule i Innlandet. Han har vakse opp på det som i boka heiter Ytre Søre; øya der han har barndomsheimen sin, minner om Hareidlandet. Han har studert i Volda og har jobba på ein skule i heimtraktene.

Etter ei hending i livet sitt, skaffar han seg altså jobb ved Mjøsa. Foreldra er døde, men lektoren har brukt barndomsheimen i feriar. Men så, medan det er vinter over landskapet, vender han tilbake til heimbygda. Det er så uventa at naboane byrjar å stusse. Det er midt i skuleåret, og folk som fer forbi, oppdagar at den elles så opne og omgjengelege karen har slått lyset av og trekt gardinene for.

Sjølv får eg assosiasjonar til ei hending med ein ven i nabolaget for 30-40 år sidan. Ein dag kom han heim frå jobb, drog for gardinene og kraup rundt på golvet for at naboane ikkje skulle sjå at han var der. Han hadde imidlertid gjort noko ulovleg og vart etterforska av politiet. Men kva har læraren i Orten-romanen gjort? Sei det.

Permisjon, svarer lektoren, når folk vil vite kvifor han har reist til Ytre Søre midt i skuleåret. Han vandrar kvilelaust rundt i barndomsheimen, leiter i gamle papir og album og grev i si eiga fortid, prøver å forstå situasjonen. Han får diffuse telefonsamtalar frå rektor - og frå leiaren av Nemnda - som skal behandle saka hans. Kva har han eigentleg sagt i klasserommet? Korleis underviser han? Metodane og meiningane; gammaldags? Ikkje minst: Kva skjedde mellom han og 16-årige Embla på det grupperommet?

Den bortkomne er ein fleirtydig roman som rommar fleire forteljingar - om minne, skuldingar og lærarens utsette rolle. Sjølve prosessen mot eg-personen, seigpininga, kan nesten føre assosiasjonane i retning Franz Kafka. Mellom linjene kan du kjenne metoolukt og ein snev av moderne kjønnsideologi. Kva vilkår har ytringsfridommen i vår tid; handlingsrommet til ein lærar, kor langt kan han gå for å utfordre elevane?

Orten serverer oss også ei intimscene som kunne vere ein Michel Houellebecq verdig. Det er ikkje å forakte. Men først og fremst utfordrar han. Ein fascinerande og aktuell roman, og eg vil gi mi beste tilråding.

Asle Geir Widnes Johansen

Vikebladet/Vestposten 17.10.23

EKFRASE OVER PER BRATLAND

 

«Finne Kongen, det er oppdraget, folk må vite at han lever.» 

Eg-personen i novella Sølvbjørka/Snurre rundt omkring, er besatt av prov på liv. Med band for auga blir han køyrt rundt og rundt i Molde, i ein biljakt Molde rundt for å kapre såkalla objektivt dokument på at dei kongelege lever. 

Forfattar Øystein Orten driv eit snurrig spel med såkalla sanning og fiksjon. I kva grad er det fotografiet av Kong Haakon VII og Kronprinsen under Kongebjørka i 1940 objektivt sant? Novelle-fotografen sitt nærvere gjer jo noko med andleta til dei kongelege. Og fotografen tek val om lys og skugge, og om synsvinkel. Det gjer forfattaren også. 

Det er ikkje første gongen at Orten legg historisk materiale til grunn for skjønnlitteratur. Som i tidlegare bøker, er Krigshistorier skrive med stor empati med karakterane. Orten har internalisert sinnsstemningar, og klarer såleis å la det komme, heilt naturleg, som språk. 

Novellene er variasjonar over krigen. Premisset for novellene er så tydeleg gjort greie for at det etiske spørsmålet «er det greitt å dikte seg inn i hovud og kjensler til faktiske personar» blir overflødig. Det står jo roman på framsida, og forfattaren gjer, i etterordet, førebilledleg godt greie for tilhøvet fakta-fiksjon. 

Kvalitetsmessig spenner novellene frå den insisterande, empatiserande Søndagtrammen/Ikkje eingong havet, til det vellykka eksperimentet Festningsbryggja/Ausgerottet, og den uforløyste sistedelen av boka Kva skal det bli av guten/Då krigen kom til far. Men det heilskapelege inntrykket er ei samling godt researcha, velskrivne noveller som også har denne X-faktoren - ein form for poetisk motstand som gjer at novellene ikkje berre sklir forbi, sutalaust. 

Og kva er så etikken i botnen her? Eg spør forteljaren i Sølvbjørka. «Kongen, Kongen!», svarar den kvasse bladfyk, og spør seg kvifor han fér etter dette kongebildet. For avisa? Nei. For folket. Fotografen gir folket eit glimt av håp. Ansvarlege andlet med eit skjær av sol over seg, sjølv når Molde bombast og brenn. Fotografen, Kongen og Kronprinsen er redusert til tre vanlege menneske ilag, under bomberegnet. Orten avkler karakterane uniformar eller slitte arbeidsklede, og skildrar dei med andedrett, med bein som løper og auger som ser, eller ikkje ser. 

I dette samlast fleire av litteraturen, og særleg denne novellesamlinga, sine mulegheiter. Mulegheita for å skildre kva det er å vere eit menneske. Det er også ein aktuell tekst til ettertanke om kulturjournalistikkens evinnelege, nærmaste besatte jakt etter prov på verkelegheit.

Mette Karlsvik

Romsdals Budstikke 4.9.2020

«For synda til fedrane straffar han born og borneborn …»

«For synda til fedrane straffar han born og borneborn …»

«Kjære Daniel! Det er ikkje berre denne siste opprivande hendinga som tvingar meg til å skrive ned desse orda. Eg har lenge hatt eit ønske om å bli kjend med deg og vise litt av kven eg eg er, og kvifor ting er blitt slik dei er blitt.»

Slik opnar siste romanen til Øystein Orten, Aldri kome tilbake. Med få ord vert vi førte rett inn hovudmotivet, svik og avstand, ein mann som prøver å bøte og bygge bru over ein avgrunn han sjølv til dels har skapt. Og vi kjenner att sjangeren, brevromanen, med sine mulegheiter og avgrensingar.

Mannen som skriv er den tredje i ei rekkje av fem i rett nedgåande linje, han skriv til den siste i linja, barnebarnet sitt, og han trekkjer trådane bakover i tida til sin eigen bestefar. Boktittelen og innleiingsorda gir oss altså hint om kva denne romanen vil handle om, det er menn som forsvinn, ved eller utan eigen vilje, menn som sviktar, menn som kjem tilbake, men ikkje lenger er den dei var. Det er dette som er maktpåliggande for brevskrivaren å fortelje, formidle vidare, for å bli forstått av barnebarnet, men truleg også for rydde i sine eigne minne, sine eigne kjensler, og for å tydeleggjere alt dette kallar han brevet sitt, vedkjenningane sine, for Forsvinninga si bok.

Eg-personen, brevskrivaren, er ikkje berre plassert midt i denne nedstigande rekkja av menn, han er også plassert midt i det store vegskiljet i førre hundreåret, andre verdskrig. Her vert han unnfanga og fødd, og det er også krigen som skal skape føresetnadane for det som vidare skjer med faren og bestefaren. Han er også av den første generasjonen som får glede av den nye tida, med Statens lånekasse og dei mulegheitene det ga mellom anna landsens ungdom, mulegheiter for utdanning og andre liv, men også med den konsekvensen at ein stor del av desse forlét heimstaden for godt, og enda opp som akademikarar i sentrale strok av landet. Slik også med brevskrivaren i denne romanen, han reiser ut, lever livet sitt andre stader, men kjem så tilbake, aldrande med tid og rom for refleksjon over alt som har hendt.

Krigen har vore eit sentralt motiv også tidlegare i Øystein Orten sine bøker, som i så mange andre bøker. Det er ikkje lett å skrive noko nytt og originalt om andre verdskrig i Norge, men det er heller ikkje poenget her, krigen er ein nødvendig føresetnad for hendingane i romanen, kva rammer desse menneska må leve liva sine innanfor.  Andre attkjennelege motiv hos Orten er det nordvestlandske landskapet, her i bygda Døsavåg med kjende detaljar. Det er fiskarbønder og lågkyrkjeleg religion, ungdommar som reiser til sjøs og kjem tilbake eller ikkje, det er eit miljø der mennene kan kome og gå mens kvinnene held dagleglivet i gong og liva i hop, det er tenestetauser, koneemne, gamle mødrer og ugifte tanter. Det er lågmælt alvor, men ikkje utan humor. Og ikkje minst i skildringa av dette landskapet kjem Orten sin styrke som forfattar fram, i det knappe, poetiske språket han nyttar som opnar for attkjenning og inviterer lesaren inn i handlinga gjennom detaljobservasjonar og kjensler.

Mange av hendingane i romanen er dramatiske, enten det no er krigshandlingar eller personlege nederlag, men desse er ikkje pensla ut eller forstørra, dei er skildra i eit lågmælt, nesten resignert språk, som i alle fall for denne lesaren gjer lesaropplevinga sterkare. Eit anna element i romanen er at Orten gjer flittig bruk av heile den vestlege kulturtradisjonen, frå Jakob Sande til greske mytar og Bibelen. Ikkje minst flettar Orten inn myten om Ikaros på ein måte som utvidar perspektivet, Ikaros som i glede over å ha sleppt ut av eit fangenskap, over å kunne kome heim, i overmot flyg for nær sola så voksen som held fjørene i vengene hans samla, smeltar, og han styrtar i havet.

Skulle alt dette vore skrive ut i vanleg romanform, hadde det fort blitt både omfangsrikt og tungt. Derfor er brevforma eit grep som gjer det heile overkomeleg både for lesaren og kanskje også for ein forfattar. Brevforma let forteljaren vandre i tida, flette hendingar og historier inn i kvarandre i små glimt, korte avsnitt som til saman formar ein heilskap, eit liv, eit menneske sin grunnleggande trong for å forstå og rettferdiggjere livet han eller ho har levd, lengten etter samvær, samanheng og kanskje tilgjeving.

ODD GOKSØYR

Vikebladet/Vestposten 12/2/19

Ei enkel, men mangfaldig forteljing

Ei enkel, men mangfaldig forteljing

"Øystein Orten frå Hareid er ein produktiv forfattar. Romanen Aldri kome tilbake som han er ute med no, er den ellevte boka sidan debuten med diktsamlinga fluktlinjer i 2000. Han har skrive i ulike sjangrar: Dikt, noveller, dokumentarar og romanar.

Det var altså som poet han starta, og spora av poeten Orten er tydelege - også i romanane. Sråket er ikkje berre eit verkty, men blir i seg sjølv ein del av innhaldet. Dei korte kapitla, den litt stakkato forma, dei korte setningane - det peikar mot ein poesinær måte å fortelje på.

Orten legg denne forteljinga i munnen - eller snarare i pennen - på Daniel Våg, pensjonert lektor. Våg har, som Jakob Sande (han som skreiv om Vesle Daniel), brukt det yrkesaktive livet sitt på Ullern Gymnas. No har han som pensjonist flytta heimatt. Ikkje til Kobbeskjeret for hans del, men til Døsavåg - som i alle fall geografisk fell saman med Orten sin heimplass. Fjella på omslaget har då også fått med Masdalskloven ("Denne brotne hjørnetanna på fjellrekkja i aust") på Vartdalsstranda om nokon skulle vere i tvil. Og framfor ei stor, lysande solskive på veg opp bak desse fjella, svevar ein basehoppar i fallskjermen sin som ein annan Ikaros. Og det er ikkje tilfeldig. Daniel sin einaste son, Gabriel, har - som Ikaros - vore for dristig. Ulukka har skjedd.

No sit den tilårskomne Daniel og skriv til den unge Daniel - son til han som har omkome, og soldat i Han Majestets Kongens garde. Ulukka tvingar han til å ta kontakt. Eller gir han eit høve? Daniel Våg har mykje å fortelje, mykje å opne opp om, mykje å skrifte for. Soga går tilbake til før krigen då den gamle Daniel, han med den kraftige røysta, levde. Han som krigen tok i staden for å ta den unge Gabriel, forteljaren sin far - som blei borte. Borte blei også Gabriel Våg sjølv etterkvart - borte frå sonen sin. Eit resultat av eige svik. Så vart det kvinnene som sat att med ansvaret - og tok det. Daniel Våg si mor, no mange og nitti år, og Beate, farmor til den Daniel som han no skriv til.

Svik, skuld og trongen til å finne meining i det vonde, som forlaget formulerer det på omslagssida, er grunntonen i romanen. Ja, men det er også ei forteljing full av detaljar, assosiasjonar, karakteristikkar og humor. Alt slikt ein kan gle seg over - og som mange av oss som har vakse opp i tiåra etter krigen vil, i varierande grad, nikke attkjennande til. Og her er eit rikt persongalleri som forfattaren må ha kosa seg over å skape. I 2009 skreiv Orten ei dokumentarbok om motstand under krigen, Himmelen over Shetland. Han er sjølv lektor i den vidaregåande skulen. Dette, saman med å plassere hovudpersonen i eit miljø han kjenner frå eigen oppvekst, er med på å gi forteljinga truverd. I tillegg er her peikarar til mangt og mykje, mellom anna gresk mytologi, bibelforteljingar og litteratur. Og som alt nemnt: Språket løfter det fram på ein fortreffeleg måte."

VIDAR PARR

SYNSTE MØRE 8/2(19

PS: Etter debuten med havflammen i 1995 er Aldri kome tilbake mi trettande bok.

Tilhørighet

Tilhørighet

"Øystein Ortens nye bok forteller om fedre og sønner i fem generasjoner som forsvinner for hverandre på nye måter for hver generasjon som går. Jeg-personen forsvant fra et ekteskap og fjernet seg fra et farskap, men er den eneste i rekken av menn som ønsker kontakt. Romanen tar form som et brev fra mann nr. 3 til nr. 5 i rekken. Kvinnene er de som skaper og holder verden i gjenge, som vever sosiale bånd som gir stabilitet og mat på bordet. Men trygghet kan de ikke skape, for den finnes ikke noe sted: ikke i krig, og ikke på nordvestlandet der folk lever ved, av og på havet, og under farlig høye fjell. 

Fengsler

Romanen starter etter at det som skal fortelles er blitt historie. Selv om de første sidene er svært kompakte, så brettes de ut over de resterende 170. Dette åpningsgrepet kan av og til være forvirrende, men i Ortens bok fungerer det fint og fører til at fortellingen fengsler (denne) leseren fra første side.

Holder så Orten grepet på leseren gjennom boka? Tja. Det skal noe til å følge opp en slik åpning. Særlig sidene om en av mennenes krigsopplevelser i Tyskland er mer pratete, her gir Orten lite nytt denne gangen. Men det skjemmer ikke helheten.

Brev fra farfar

Orten har jo også tidligere i sitt forfatterskap vært opptatt av, noen vil si opphengt i, andre verdenskrig. Det kan kanskje virke pussig, gitt at han er født lenge etter krigens slutt. Han har også tidligere skrevet slektskrøniker. Tematisk sett er det altså lite nytt i denne teksten. Det som gjør den fengslende og til en veldig god leseopplevelse på tross av at vi “kan” fortellingen, er følgelig nettopp løftet og formen han gir den: 

Teksten utgis som roman, og innholdsmessig er den det. Men genremessig er teksten formulert som et brev. Mye av det som gjør boka følelsesmessig gripende, er ordene farfaren velger å bruke for å nå over kløften av avstand til sønnesønnen. Farfar adresserer avstanden mykt, men presist, samtidig som han kjenner seg selv godt nok til å forutse hvordan etterslekten vil ta imot det han sier. 

Vestens kanon

Orten har flere diktsamlinger bak seg, og det merkes. Det er poetens språkføring som løfter Aldri kome tilbake. Den inneholder få overflødige ord og poenger. Det gis kun informasjon som er nødvendig for framdrift, alt annet er hogget vekk. Poengene kommer og kommer uten pause, der brevgenren ellers kan være pludrete, og der den fleksible romanformen tillater at man ikke nødvendigvis kommer rett til poenget allerede i første setning. 

For denne leser er også et annet litterært grep interessant: Hvordan Orten trekker på Vestens kulturelle kanon, gjengitt i gammel litteratur på gresk og hebraisk, for å gi sine poenger dybde og perspektiv. Eksempler på dette finner vi allerede på i starten, der han perspektiverer egen apati overfor sønnens død ved hjelp av argia-begrepet. Argia er ofte negativt ladet (latskap, tiltaksløyse). Kanskje ville apatheia vært mer dekkende for det Orten beskriver som hvilepuls overfor det fåfengte i å lete etter en forklaring på sønnens død. 

Borgerlig konfirmasjon

Ikaros-myten derimot, ble for denne leser aktualisert på en ny og spill levende måte, slik kanon i beste fall kan fungere. Ved å knytte an til Ikaros og argia, får Orten sagt noe han ellers ikke ville fått sagt. At denne kulturelle ressursbanken også er betydningsfull for jeg-personen i romanen, får vi et lite innblikk i senere i boka, der han beklager at hans sønn ble borgerlig konfirmert: “På sett og vis var det ein golvbjelke som hadde falle ut. Skulle ikkje dei bibelske forteljingane, om dei så berre var mytar, få berike danninga til denne fine guten min."

Jorunn Økland

VÅRT LAND 1.2.2019

Øystein Orten: Brevet til Rosalin (2016)

Sterk brevroman

Å skrive ein roman i brevs form, eller eit brev i romans form, har tradisjon tilbake til 1700-talet i europeisk skrivekunst, i vår heimlege litteratur har både Camilla Collett, Jonas Lie og Sigrid Undset levert bidrag. I nyare tid har fleire av dei yngre prøvd seg på denne undergruppa av romansjangeren, ein av dei er Øystein Orten med den rykande ferske romanen Brevet til Rosalin. Orten, kritikarrost sunnmøring med slekt frå Sandøy, har vist seg som ein allsidig forfattar, tidlegare har han gitt ut både dikt, noveller og tekstsamling, romanar, også ein historisk roman, dokumentarbok og nå altså ein brevroman.

Det er den gamle, kreftsjuke Johannes som skriv brev, eit så langt brev at det blir roman av det. Fleire forhold gjer at dette er eit høgst uvanleg brev, faktisk eit nokså skakande brev viser det seg etter kvart. Ikkje er det stila til ein person han kjenner og ikkje skriv han i særleg grad om sjukdommen sin. Derimot skriv han mykje om tragiske hendingar som ligg bak i tid, om farfaren som braut saman då han miste to søner på sjøen, hans eiga kone som drog frå han og dottera som omkom i ei trafikkulykke. Vidare fyller han brevet med blant anna bygdeskildringar, personportrett, samfunnskritiske refleksjonar og tankar om si eiga problematiske kristentru.

Men spørsmålet blir ståande: Kven er denne Rosalin som han skriv til og kvifor? Her gjeld det for ein anmeldar å ikkje trø utanfor, for eit ord for mykje kan avsløre sjølve hovudpoenget med historia i romanen, og det vil vere stor synd overfor lesaren! Denne sida ved boka er ikkje ulik eit typisk trekk ved ein kriminalroman: Den finurlege og gradvise avdekkinga av ei tragisk og dramatisk hending som skjedde ein gong i fortida og som endra livet for mange. Innimellom alt det andre Johannes skriv om, går det ein raud tråd frå han til Rosalin som handlar om eit oppgjer han må ta med seg sjølv og livet sitt. Der ho også er sterkt involvert utan at dei to kjenner kvarandre eller har møtst.

Øystein Orten har komponert historia på ein oversiktleg måte ved å forsyne kvart kapittel med datering (hugs at det er eit brev), og ofte i tillegg namnet på ein merkedag i kalenderen. Boka dekker om lag eit års brevskriving i notid, med einskilde tilbakeblikk på det fryktelege som skjedde den gongen. Bipersonane skaper liv og røre, og faktisk ein porsjon humor, i forteljinga: heimehjelpa Marianne med si «nesten erotiske stemme», godguten Asle med talefeilen sin, katten Pjask som heng i sprossene når Johannes står opp, og andre. Språkleg har Orten utvikla ein nesten minimalistisk refleksjonsstil i denne boka, ein stil som kler Johannes godt der han grunnar over dei viktige hendingane i livet sitt, og i livet til mange andre for den del. Brevet til Rosalin stadfester Øystein Ortens posisjon som ein glimrande prosaist.

Jostein Sæbøe

9.9. 2016

I alle vindens 32 retningar

«I alle vindens 32 retningar»

Introduksjon av forfattaren Øystein Orten

før opplesinga ved Eldreuniversitetet for Volda og Ørsta

i Aasen-tunet 25.4.2016

Først velkomen til Øystein Orten.

Førehandsomtalen i lokalavisene har gitt ei ganske fyldig oversikt over Orten sin forfattarskap. Men eg skal i tillegg få gi ein introduksjon her under møtet.

Orten er ein produktiv og svært allsidig forfattar. Han debuterte i 1995, med ei diktsamling. Seinare ni bøker til, i ulike sjangrar. Eg nemner først to bøker med historiske emne, som skil seg ut frå resten av forfattarskapen.

Den eine, «Himmelen over Shetland», blir av forlaget omtalt som ein dokumentar. Den omtalar hendingar frå siste verdskrig. Orten vel ut ei gruppe unge menn frå vår nære kyststripe. Menn som var aktive på ulike krigsarenaer. I boka blir vi kjende med desse som personar. Og samtidig kjende med ei stor breidde av viktige krigsavsnitt. Boka gir oversikt og viser samanhengar. Den blei godt mottatt, og fekk mykje ros.

«Rasmus rebellen» er ein historisk roman, men den bygger på verkelege hendingar, og delvis autentiske personar, - frå 1600-talet. Vi møter her vanlege «kvardagsmenneske». Mange lever i djup fattigdom. Og fattigdommen blir forsterka ved at dei er nedtrykte og utnytta av «futeveldet». Sjølvsagt er det  mykje misnøye. Og Rebellen står fram som den som samlar og artikulerer misnøya, og som vågar å ta til motmæle og protestere. Rasmus blir ein tydeleg person i lokalmiljøet, og han blir den som talar lokalmiljøet si sak oppover i systemet. Romanen viser også nøkternt kva det kostar å ta børa ved å vere opprørar.

Også denne boka fekk god mottaking då den kom ut.

Storparten av Orten sine bøker er meir reint skjønnlitterære arbeid. Eg vel ut ei av desse, «Rabarbrakrigen», som kom i 2007. Når eg vel denne, er det fordi det var den første av Orten sine bøker som eg las. Den gjorde så sterkt inntrykk på meg at eg straks måtte lese det Orten hadde skrive før. Og det igjen førde til at eg måtte lese bøkene som Orten har gitt ut seinare. Eg vil gjerne formidle det sterke førsteinntrykket mitt. Og gjennom dette meiner eg at eg også kan gi eit inntrykk av mykje av det Orten elles har skrive.

I «Rabarbrakrigen» er det eit «eg» som etter å ha vore borte ei tid, kjem tilbake til heimbygda og til barndomsheimen. Denne heimen er kalla «Bufast», - noko som jo gir bestemte assosiasjonar. Eg les boka slik at denne «eg», når han nå kjem tilbake, har behov for igjen å knyte seg fastare til heimbygda og heimen. For å kjenne at det er her han høyrer til. Og det gjer han ved å hente fram igjen minne frå barndom og oppvekst, heilt fram i ung vaksen alder. Og desse minna gir han så til oss i denne romanen. Dette gjer han med eit oppkomme av forteljarglede. Alle dei små forteljingane frå denne viktige perioden av livet hans, blir formidla så medrivande, så underfundig, så morosamt, så rørande, så ………

Slik eg også opplever Orten i andre av hans bøker. I «Rabarbrakrigen»  heiter det ein stad at «eg» står i eit vegkryss ein stad i heimbygda og «--- ser i alle vindens 32 retningar. Det finst ingen andre måtar å avgrense det på». Og med dette vide utsynet synest eg forfattaren fangar opp og viser oss Livet i alle sine fantastiske uttrykk.

Ved lesinga av «Rabarbrakrigen» (den første!) vaks det fram eit indre bilde hos meg. Eg såg for meg ein gut som leika i fjøra, med masser av småsteinar, og større steinar rundt seg. Han ser på steinane, og blir overvelda. Og han begynner å samle. Plukkar ein stein her og ein stein der. Somme har så vakker form. Somme har så vakker farge, Somme har mønster i steinen. Somme har så rar form. …………….. Guten plukkar og samlar til  ei brokut samling.

Nå forventar eg at du hentar fram og viser oss nokre av steinane dine. Sørg for at dei er våte slik at fargane og mønstra kjem fint fram.

Velkomen!

Aasen-tunet 25.4.2016

Narve F. Birkeland

Øystein Orten: Risp i berget (2015)

Bredt spenn i lekne noveller

HISTORISK BAKTEPPE: 

I Øystein Ortens nye novellesamling møter vi både mennesker som sliter med Kvitekrist og moderne par med kommunikasjonsproblemer.

Historiefremstilling kan være så mangt. Øystein Orten dramatiserer både vikingtiden og vår samtidige hverdag i novellesamlingen Risp i berget. Her møter vi mennesker som har vansker med Kvitekrist og vi møter par med kommunikasjonsproblemer.

Motivet på omslaget er sjeldent treffende: Stavnen på et vikingskip seiler inn fra høyre og fra venstre side farter en moderne båt. Bak troner fjellet stålgrått og loddrett. Norges historie fra førkristen tid til i dag fortelles i tekster med ulike historiske nedslagspunkt.

Samtidig trekkes vi inn i teksthistorien: Tekster og hendelser som er bautaer i norsk kulturarv, dras frem i lyset. Ulike livsskjebner blir bilder på Norges historie. Brev fra soldater i krig mot svenskene, i kampene ved Langnes skanse i 1814, gir ett bilde. Fiskeren, veiarbeideren og lokalsamfunnets særing tegner andre. Noen av tekstene ville kle betegnelsen folkelivsskildring.

Eventyr: Titler som Nordmannen og Symra gjør den norske teksthistorien aktuell. Også sjangre som står fjellstøtt i norsk bevissthet - ballader og folkeviser, sagn og eventyr - tas i bruk. De gamle sjangrene tilføres nytt innhold på snedig vis. Slik utfordres og trigges vår litteraturhistoriske hukommelse: Hvordan gikk den balladen, hva handlet sagnet om, hva er nytt her?

Historien dramatiseres i forhold til eldre tider, og elementer fra en tekst danner utgangspunkt for andre: Tekstene kommenterer hverandre.  Dette skaper indre sammenheng og gir samlingen et særpreg. Slik setter en prests fortolkning av Bergprekenen drapet på en ung jente i relieff. Det fungerer godt. Kristendommen brukes som argument for umenneskelige straffemetoder, som å ta livet av en gravid ung tjenestejente i Guds og rettferdighetens navn fordi husbonden har tatt seg til rette.

Tankene går til dagens misbruk av religion for å mishandle og drepe kvinner i andre deler av verden.

Lekende: Utgivelsen glimrer med sterke tekster og slakker litt i andre. Det er som om forfatteren leker seg frem, prøver ut noen former og nesten erter leseren litt med innskrifter og lettvinte rim. Dette gir boka et litt uhøytidelig preg. Samtidig danner dette lettbeinte et spenningsforhold til de mer formfullendte novellene - slik vi kjenner sjangeren. I tillegg utfordres sjangerbetegnelsen "novellesamling" når så vidt ulike tekstformer får plass under merkelappen.

De første tekstene og de siste novellene med moderne tematikk, er de beste. Den siste skildrer manglende kommunikasjon mellom ektefeller. I en annen hører vi en gammel manns påtrengende selvavsløring ovenfor sønnen - eller snakker han egentlig bare for seg selv?

De lengste og mest utbygde tekstene er dramatiske - fra vikingtiden og dansketiden. Her er det virkelig nerve. Muligens er dramaet åpenbart tilgjengelig i de historiske kjensgjerningene, som dødsstraff for å føde barn i dølgsmål, eller behandlingen av slaver i vikingtiden.

Svart humor: En tekst skildrer håpet.Det er lett å tenke på morgensola over fjellet fra bokomslaget når vi leser om to ensomme sjeler som til slutt finner hverandre. Men samlingen er sannelig full av svart humor også, som når karen som har funnet igjen gamlekjæresten bruker så mye energi på å trene seg lekker at han aldri når målet.

Ironisk består diktet Samtale av beskyldninger: "Kar i helsike du vart ta då, Korfor du kjeme so seint då." Det danner prolog til novellen om paret som ikke kan snakke sammen. Jeg har vansker med å lese dette gravalvorlig - jeg tror det er ment humoristisk.

Samlingen er under 200 sider lang. Likevel favner den bredt. Lenge har jeg gått og grunnet over flere av tekstene - bedre anbefaling kan ikke gis.

Astrid Fosvold

15. juni 2015

Øystein Orten: Risp i berget (2015)

Tidens uslitelige tann

Novellesamling med spennende tidsspenn, 

men med kjølig distanse til menneskene.

NOEN RISS I EN BERGSIDE, litt tagging på en dovegg. Synet av det første er langt mer verdsatt enn det andre, men er egentlig forskjellen mellom dem så stor, sett bort fra noen tusen år? I sin nye novellesamling lar Øystein Orten uttrykksformer som disse stå side om side, som eksempler på tiden som går, endringene som skjer og det dypest sett uforanderlige i mennesket.

ORTENS forfatterskap har vært produktivt - på tyve år har han rukket ti utgivelser, både romaner, dikt- og novellesamlinger og en dokumentar. Et fellestrekk ved flere av hans verk, er at de ofte har et historisk eller geografisk perspektiv, og sånn sett føyer "Risp i berget" seg godt inn i forfatterskapet: Novellesamlingen strekker seg fra jernalderen til i dag, og kretser rundt en bygd i Vest-Norge og dens innbyggere. Som i Ortens forrige novellesamling, "Sjabervik" fra 2011, blir tidens gang gitt uttrykk i både innhold og form. Dette vises blant annet i at samlingen ikke kun består av noveller, men også sjangre som i større grad står som indikatorer på tiden de omhandler, som runeinskripsjoner, amerikabrev, ballader, kulokk og nettopp graffiti.

NOVELLENE fungerer aller best når de lar disse form- og språkmessige egenskapene indikere tiden de spiller seg ut innenfor. En samling som dette står i fare for å pepre leseren med for mange overtydelige tidsindikatorer. Selv om det nok tidvis kunne ha vært litt færre Beatles- og Greta Garrbo-referanser, unngår den heldigvis å overdrive dette.

DET ER ALTSÅ et ganske variert utvalg tekster vi har med å gjøre, og selv om utvalget til tider føles litt ujevnt, danner det seg etter hvert en slags helhet, en kontinuitet, i denne kollasjen av fortellinger og uttrykk. Mønsteret som kan skimtes bak de tilsynelatende enkeltstående menneskeskjebnene som skildres, fungerer også slik som en fin kommentar om skrøpeligheten til menneskeskapte fenomener som religion, vitenskap og teknologi, stilt overfor det som ligger som konstante størrelser i menneskelivet: død, kjærlighet, sorg, barnefødsler, seksualitet.

Orten skildrer i knappe, presise setninger, og er svært stilsikker i skildringene av de forskjellige tidene, tradisjonene og karakterene han behandler. Han kommer aldri særlig nært innpå personene han beskriver, men beholder en kjølig avstand, som om det er bygdens innbyggere selv som forteller, eller kanskje snarere farer med sladder. Resultatet er ofte humoristisk, og bidrar til å mane frem levende, nesten velkjente bilder av bygdeoriginalene som omtales. Som i "Veite-Nias og merra hans", hvor det heter at hovedpersonen "hata å bruke pengar. Tanken på utgiftene til gravferda hans heldt liv i han".

DENNE AVSTANDEN er nok tilsiktet, og fungerer best når en ser på boken som et slags samlet, historisk riss, der tidens gang har redusert selv den grusomste skjebne til en nesten umerkelig detalj. Men en mer motivert avslutning, der novellene lagt til nyere tid hadde fremstått som noe mer enn en nåtidig avslutning på tidslinjen, kunne i så fall også ha vært på sin plass. 

BERGENS TIDENDE 13.MARS 2015

Live Øra Danielsen

Øystein Orten: Risp i berget (2015)

Ei merkverdig novellesamling

Sidan denne meldaren av ein eller annan uransakeleg grunn ikkje har skrive om denne forfattaren før, og då heller ikkje for lesaren av denne avisa, er det på sin plass å innleie med eit kort riss av mannen og hans verk:

Øystein Orten (fødd 1962) er lektor og forfattar frå Hareid. Han debuterte med "havflammen" i 1995 (på Gyldendal) og har seinare skrive både lyrikk, romanar og dokumentar (på Samlaget). Årets bok er hans tiande.

Orten har skrive fleire diktsamlingar. For "kjensla av at det ikkje regnar andre stader enn her" (2004) blei han m.a. kalla "ein ordkunstnar av klasse". Dei tre romanane "Livingstones retrett" (2003), "Vegen til Neverland" (2005) og "Rabarbrakrigen" (2007) utgjer ein slags trilogi om kjærleik, svik og skuld, men også om identitet, håp og gleda ved å høyre til.

I 2009 ga Orten ut dokumentarboka "Himmelen over Shetland" - om norsk motstand og eksil under andre verdskrigen.

I 2011 kom novellesamlinga "Sjabervik". I 2013 romanen "Rasmus Rebellen", om den opprørske bondehøvdingen Rasmus Myklebust (1588-1666) frå Harøya. Og så kom "Risp i berget" i år, sagt å vere ein oppfylgjar av kritikarroste "Sjabervik".

Orten er utdanna lektor og har hovudfag i historie. Når han ikkje skriv bøker, underviser han i norsk, historie og religion på Ulstein vidaregåande skule. 

Ei merkverdig novellesamling, seier vi i overskrifta. "Merkverdig" kan ha to hovudtydingar; den eine er påfallande, rar, underleg. Den andre, og det vi meiner her, er særeigen, interessant, verd å merke seg.

Det fysiske romet for "Risp i berget" er tvillaust Hareid og Breisundet, sjølv om forfattaren aldri nemner namn. Tidsrommet for handlinga i novellene, eller tekstane, er ikkje noko mindre enn frå steinaldermennesket til dagens hareidsdøl.

Orten skriv ikkje om øvste hanane i korga; hovudpersonane hans er folk som har lite og må tole mykje. Samfunnets underdogs, for å seie det på ny-ny-nynorsk. Ofte folk som majoriteten stemplar som originalar, einstøingar og utskot.

Litterært rommar denne korte novellesamlinga eit uvanleg rikt og sprikande utval av tekstformer, mellom dei 36 stutte og lengre tekstane på innhaldslista. Her er eit spenn frå runeskrift, bånsull og kulokk, til ballade, preiketekst, graffiti, amerikabrev og "vanlege" noveller. Heile tida er det dei grunnleggjande, mennesklege kjenslene det dreiar seg om. Dei til dels høgst utradisjonelle formene byd frå tid til anna på elegante vriar og aldeles storarta lesaropplevingar.

I ein sum: Universell heimstaddikting tvers gjennom ti tusen års noregssoge!

Språkleg har vi med ein meister å gjere. Ikkje noko mindre. Tekstane ber tydeleg preg av forfattarens lyriske legning, med velsigna korte og konsise setningar. Målføringa til Orten er noko av det beste vi har lese på lenge. Nynorsk kan vere så mangt (slik alle andre språk kan vere...), men her får vi sjå inn på det vi vil kalle det nynorske grunnfjellet. Sjølvaste! Friskt, frodig, sagtig, rått, rikt blømande. Utan å verke utdatert på noko vis, overrislar forfattaren oss med ord og vendingar som kitlar ryggrada til ein lesar mellom bakkar og berg utmed havet.

Viktigast; handling og ord er nøye tilmålt, som hand i mjukaste hanske, og går opp i det vi kallar ei høgare eining.

Orten er ein forfattar større enn sitt ry.

11. mars 2015

Reidar Skarbø

Øystein Orten: Risp i berget (2015)

Mangfaldig og formsterkt

       13 timer siden    Broket collage som speglar historisk utsyn, fantasikraft og formsans. 

Aftenbladets meldar er begeistra over Øystein Ortens ny bok.

Den tiande boka til Øystein Orten (f. 1962, debut 1995) blir lansert som «Noveller», men den kategoriseringa er for upresis. Blant dei trettiseks tekstane, den lengste på tjueto sider, den kortaste på eitt ord og alle med ei overskrift, finst i tillegg til noveller og tradisjonell kortprosa ei rad andre sjangrar representert: Bånsull, kulokk, preike, ballade, amerikabrev, dikt i frie rytmar og ein grovkorna graffititekst. Gjennom stadnamn signaliserer diktaren at den geografiske ramma oftast er eit sunnmørsk bygdesamfunn.

Målmedvite og elegant fører ein lærd, fantasifull forteljar lesaren gjennom ulike fasar i noregshistoria, frå norrøn tid, via danskestyre og grensestrid med svenskane fram til i dag. Stadig tek det nynorske standardspråket hans opp i seg dialektord eller blir skifta ut med formsikkert riksmål når den historisk-sosiale konteksten krev det.

Med si veksling mellom alvor og humor, kvardagsleg og dramatisk, lys og mørke, fiktivt og faktisk, kan denne mosaikken av sprikande tekstar vanskeleg setjast på formel. Men det synest som om forteljaren gir Sigrid Undset rett: Sjølv om skikkar, trusførestellingar og tankesett endrar seg, er det likevel slik at «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager».

Dei to fyrste tekstane blir haldne i «vi»- og «eg»-form, ser ut til å utspela seg i steinalderen og er knytte til ein mann, ei kvinne og eit lite barn som med fare for eigne liv ror nordover langs iskant, brear og fjordar.

Deretter hoppar vi til vikingtida. Språket blir korthogge og konsist, i tilnærma sagastil, med synsvinkelen i tredje person. Det norrøne klassesamfunnet med høvdingar, trælar og konge avteiknar seg. Heidenske skikkar, avgudar og utburd, rå seksualitet og brutal vald står sentralt. Samfunnet som blir skildra, er definitivt annleis enn vårt. Men dei berande konfliktane, driftene og emosjonane lever vidare. Slutten er open, men illevarslande.

Menneska vi møter, verkar oftast å vera oppdikta, representerer ulike aldrar og kjønn og er gjerne bønder eller fiskarar. Sjølv om luthersk kristendom etablerer seg som statsreligion, hender det at livet til fattige, unge kvinner blir ei soge om valdtekt, graviditet, skafott og halshogging. Napoleon, Lars Oftedal, Mussolini og Greta Garbo er blant dei historiske personane det blir referert til. Ikkje sjeldan framstår saknet og det moralske sviket som «sjølve grunntonen i livet».

Så dette er velturnerte, varierte tekstar om ulike menneskelagnader gjennom hundreåra.



Steinar Sivertsen

2. mars 2015

Øystein Orten: Risp i berget (2015)

Perler av prosakunst

Øystein Orten (f. 1962), lektor og forfattar frå Hareid, med slektsrøter i Sandøy, er ute med ny bok, to år etter den kritikarroste historiske romanen Rasmus Rebellen. Tittelen er Risp i berget, og forfattaren har valt å kalle boka ei novellesamling sjølv om nemninga tekstsamling synest rettare. Her er det i tillegg flust av andre tekster enn det vi strengt tatt oppfattar som noveller; mellom anna dikt og viser, balladar, brevtekster og sitat frå ulike autentiske skrifter. Men sjølve ryggmergen i samlinga er korte eller halvlange novelleteskter som fortel historier som spenner over eit kronologisk tidsforløp heilt frå folkevandringstida og fram til moderne tid, med andre ord ei slags rekke av tidsbilete knytt til sentrale periodar i noregssoga. Høyrest det litt grått og keisamt ut, mest som ein uendeleg historietime i skulen? Det er det slett ikkje!

Sjølv om ikkje alle tekstene i Risp i berget litterært sett er like fengande og fascinerande, finst det perler av original prosakunst i rikt monn mellom desse to permane. Orten har i tidlegare bøker vist at han har utvikla ein særeigen forteljestil som kryp inn under huda på lesaren og blir der. I den nye novellesamlinga er denne formidlingsmåten meir finstemt enn nokon gong før. Det handlar om å gi blaffen i korrekt grammatikk og å servere historiene i ei form for impresjonistisk-poetisk prosa. Slektskapen med lyrikksjangeren er tydeleg. Det språklege uttrykket er konsentrert og utrrykksfullt, ofte fargerikt og ladd med symbolikk. Over det heile ligg ein sterk dåm av vestlandsk talemål.

I ei novellesamling med trettiseks ulike tekster er det naturlegvis enkelte forteljingar som stikk seg fram som meir vellykka enn andre. Orten er etter mi meining best når han briljerer i noveller som handlar om menneskelagnader i ei fjern fortid. Forteljingar som "Løysingen", "Olda", "Vondauget" og "Drakeringen" er knallsterke tekster som tar oss med på ei reise frå vikingtida til svenskekrigen rundt 1814. Grunntonen i desse novellene er gjerne nådelaus, barsk og blodig, men opplevest som frigjerande, slik det gjerne er i ekte tragisk litteratur.

Når Risp i berget når fram til nyare tid med tekstene sine, slår forfattaren fleire gonger til med solide noveller også her.  Døme er "Kvin Meri", "Gratitude", "Songen om vinden og fjellet" og "Halvniferja". Ikkje fullt så gode er tekster som har eit meir laussloppe, harselerande eller heroiserande innhald, til dømes "Danselæraren og presten som sa fy", "Isbjørnen Petrus og den store Mussolini" og "Hunder". Det kan sjølvsagt vere gode grunnar til å skyte inn nokre lysare og lettare tekster i alt det alvorstunge stoffet, men uansett blir ikkje forteljegrepet like imponerande og innhaldet like fengande. Likevel vil dei sterkaste tekstane i boka, medrekna fleire minitekster, løfte Risp i berget opp på øverste hylle innan nyare norsk kortprosalitteratur. 

Jostein Sæbøe

Onsdag 25. februar 2015

Øystein Orten: Rasmus Rebellen (2013)

DIKTER OM EGEN FORFAR

En modig mann gjør opprør mot overmakten. 350 år senere setter en av hans etterkommere seg ned og fester historien til papir. 

«Selvbiografiske» romaner er i skuddet. Øystein Orten har valgt sin egen vri: Han skriver om sin forfar, bondeopprøreren Rasmus Engelbrektsson Bust (1588-1666).

Og for en roman! Her står lyrikeren Orten står side om side med epikeren Orten.

Vi skal tilbake til 1500-1600-tallet. Korrupte og uærlige skatteinnkrevere herjer med fattig og rik langs vestlandskysten. Rasmus Engelbrektsson Bust får nok. Han maner til kamp.

Sting for sting syr Orten en søm av ord, en vev av hendelser. Et levende portrett av en tid, et landskap og ikke minst menneskene som levde før oss.

Dag Solstad mener at «1500-talls mennesker er fjerne og merkverdige for oss. Det forbyr seg selv å dikte om dem». Øystein Orten er nok ikke enig.

Jeg lar meg begeistre og imponere av Ortens penn og fortellergrep. Han er en kresen stilist. Selv om Rasmus levde et dramatisk liv, er ikke boken handlingsdrevet og «spennende» på klassisk vis. Denne romanen lever i språket.

Dramaturgien er kompleks. Handlingen har mange tidsplan, vinkler og akser.

Boken er ført i pennen av Rasmus' fostersønn Aslak. Han forteller historien om Rasmus til opprørerens barnebarn Ragnhild. Jevnlig henvender teksten seg direkte til Ragnhild: «Legg fellen over barnet ditt slik at det ikkje frys, så kan eg fortelje litt før du reiser».

På siste side fører Øystein Orten sin egen slektslinje fra «han som diktar dette» og helt tilbake til Rasmus Engelbrektsson Bust.

Selv om romanen er diktning om en tenkt virkelighet - basert på virkelige hendelser - gir det leseopplevelsen enda en dimensjon.

TOM EGELAND

29.12.2013

Øystein Orten: Rasmus Rebellen (2013)

Satans tjenere

Opprør: Øystein Orten vekker 1600-tallets kyst-Norge til live

«Kven er dei som styrer. Er dei reiskaper for Gud. Er dei hjelparane hans. Og dei som mæler og kjempar imot. Er dei Satans tenarar». 

Slik funderer fortelleren i Øystein Ortens «Rasmus Rebellen», en historisk roman fra 1600-tallet om Sunnmøre-bonden og opprøreren Rasmus Engelbrektsson Bust. 

Nærmest som i en islandsk heltesaga, tar historien til med Rasmus’ foreldre, før vi følger Rasmus gjennom barndom, til han bryter opp og farer til sjøs, og til slutt vender hjem. Boka gir et levende bilde av kyst-Norge på 1600-tallet. Her blir vi vitne til tidens kår – sult, nød, krig og heksebrenning. Men her er også fine skildringer av det daglige liv og arbeid – gårdsdrift og losing.

Det hele er fortalt i tråd med en muntlig fortellertradisjon som vektlegger handlingene og ikke motivene. Selv om fortelleren tidvis kommer med besvergelser i forhold til alle lidelsene menneskene må gjennom, gjenfortelles dramatiske hendelser stort sett på en nøktern, nærmest traust måte, noe som gjenspeiler den stoiske livsholdningen forfedrene våre var tvunget til å leve med. Når Rasmus’ første kone dør, er det hele beskrevet i én setning: «Så opnar ho munnen som om ho skal til å seie noko, men det kjem ingenting, berre eit langt sukk og ein djup, hås, surklande pust.» De rundt henne sørger og spekulerer på meningen, men som ellers i boka, kommer vi ikke langt inn på dem, før historien fortsetter.

Gradvis blir vi mer fortrolige med den historiske konteksten. Danskenes og kong Kristian IVs voksende interesse for sitt lydrike må kunne sies å ha vært en blandet fornøyelse for nordmennene. For bøndene kom 1600-tallet med økte skatter, for å dekke voksende krigsutgifter og større administrasjon. Her er det Rasmus Engelbrektsson nå trer fram, som en lokal opprører i opposisjon mot urettferdige skatter og korrupte futer.

Det er fostersønnen Aslak som forteller historien, til Ragnhild, Rasmus’ barnebarn, med stadige direkte henvendelser. «Ragnhild, du mi vesle jente (…)» At fortellingen i store partier er lagt i munnen på en mer samtidig forteller, fungerer for så vidt, all den tid det hjelper til å rykke meg nærmere historien, men den spesifikke fortellersituasjonen virker forstyrrende og overflødig. Hvorfor må jeg være i Ragnhilds sted for å lytte til dette?

Mer enn noe ser Aslaks historie ut til å bli drevet videre av trofasthet overfor sin fosterfar og overherre. Med dette respektfulle blikket, blir Rasmus tidvis uklar. Hva er det som driver ham? Innimellom savner jeg blikk som kan utkrystallisere konfliktlinjene. Hvordan ses opprøreren av sine følgesvenner? De som vet at de styrende ikke er Guds tjenere. I motsetning til øvrigheten, som må se Rasmus som en bråkmaker, eller med Aslaks ord, en Satans tjener.

Det er derfor velkomment når hovedgrepet etter hvert brytes, med kapitler som består av brev og sanger. Gjennom hele boka får vi også noen innskutte scener med Rasmus som eldre, på desperat flukt fra svenske soldater. Disse fører oss fram mot et av de mest dramatiske kapitlene i den norske historien, da den svenske militærstaten la under seg Trondhjems len og splittet resten av Norge i to geografisk adskilte deler.

Her skulle man tro at historien dvelte ved hvilket forhandlingsrom krigen ville åpne for den av de danske myndighetene forhatte rebellen. Men som ellers i denne boka får vi lite av intriger og strategi. Til det legger forfatteren seg for langt opp mot sagaen, med sin rastløse framdrift. «Rasmus Rebellen» peker mot flere interessante konflikter enn den går inn i. Mest av alt hensetter den leseren i en stemning av en hardere tid, svært ulik vår materialistisk konforme. 

Bjarne Robberstad

7.12.2013