søndag 2. april 2017

CLAUDIO MAGRIS OG TRIESTINITETEN

Eg har nyleg lese den nye romanen til Claudio Magris, Non luogo a procedere, på dansk. Det var ei rystande oppleving, i positiv tyding, sidan  både det alvorlege innhaldet og det suggererande språket har etterlate seg ei uro i kroppen som kanskje ikkje vil sleppe taket på lang tid. Dette er verkeleg ei sterk bok.

     

I Bokvennen Litterær Avis 2-2017 finn ein eit intervju som eg gjorde med forfattaren i fjor.



I tillegg til den nye boka si, kjem han også inn på oppveksten og forfattarskapen sin, men kanskje aller mest prøver han å forklare den spesielle posisjonen som heimbyen Trieste har hatt, både strategisk og maktpolitisk, litterært og kulturelt, og som har skapt ein heilt spesiell mentalitet og sinnsstemning, triestinitá.

Her kjem innleiinga til intervjuet:


"Mange vil hevde at ei av vår tids viktigaste stemmer tilhøyrer den 76 år gamle italienske litteraturprofessoren Claudio Magris, som med sine eksperimentelle romanar og essays heilt sidan 1980-åra har teke lesarane med på ville oppdagingsferder gjennom Europa si styggvakre historie, ofte med fokus på krigen sitt brutale vesen, og gjerne med utgangspunkt i grensebyen Trieste, der forfattaren har vakse opp og framleis bur.

Den siste romanen hans, Non luogo a procedere, som kom ut i 2015, (Intet retsligt efterspil i dansk omsetjing), låner då også kulissar frå ein gamal risfabrikk rett utanfor byen, som fungerte som konsentrasjonsleir og krematorium for nazistane. La Riseria di San Sabba var Italia sin einaste dødsleir under den andre verdskrigen, og tittelen spelar på kor lett dei lokale medløparane slapp unna ansvaret for jødeforfylgjingane då krigen var slutt. I kjend stil driv Magris handlinga fram med store historiske sprang og ein detaljrikdom som kan ta pusten frå lesaren, ikkje sjeldan gjennom lange digresjonar, historier og fabuleringar, med endå fleire forgreiningar, som kan verke som avsporingar, men som til slutt gir nye og overraskande innsikter mot det temaet som romanen tek opp – krig, vald og menneskeleg djevelskap. Sjølv målt opp mot reiseboka Danubio (Donau) og romanen Alla sieca (I blinde) står tekstmassen fram som hybridaktig og grensesprengjande, og kritikarar har hevda at med denne nye romanen har forfattaren for alvor meldt seg på i diskusjonen om ein nobelpris i litteratur.

Som alltid er landskapet viktig for Claudio Magris, særleg grenseområda rundt halvøya Istria, som så mange nasjonar og statar har gjort krav på. Dette er også bakgrunnen for at Trieste var ein så dramatisk kampplass under og rett etter verdskrigane. Mange kjende – og kjenner framleis - eigarskap og tilhøyrsle til byen.

Om du vil møte Claudio Magris i Trieste, er det stor sjanse for å treffe han på Caffé San Marco, James Joyce og Rainer Maria Rilke sin stamkafé, som ligg litt nord for sentrum, like ved Giardano Pubblico. Ved eit fast bord i hjørnet av denne eksentriske serveringsstaden skriv Magris dei fleste av utkasta til bøkene sine. Sjølvsagt for hand".

 

Trieste er vel verd eit besøk. Byen er på mange måtar ein nøkkel til å forstå italiensk, austerriksk og jugoslavisk historie, reaksjonane på oppgjera etter begge verdskrigane og ikkje minst forfattarskapane til modernistiske frontfigurar som Italo Svevo og James Joyce.
  
  
 


  

Men framfor alt er Trieste nøkkelen til å forstå den strålande forfattarskapen til  Claudio Magris.

  


 No gler eg meg til at den nye romanen kjem ut på norsk.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar